Fra plaza til plaza – eller?

I dag var dagen jeg skulle bruke til å snuse meg fram til de koseligste plazaene i byen. Hadde rotet fram en liten rute anbefalt av reiseguiden som skulle ta meg fra plaza til plaza. Og med et par ekstra stopp utenfor ruta, tenkte jeg at dagen ville bli en god vandring med fine inntrykk. Jeg tok ikke veldig feil, men ikke så veldig rett heller.

Etter en tradisjonell frokost ville jeg ut av Centro Madrid, ut til Plaza de Castilla hvor Europasentereret angivelig skulle ligge. Og dit var det et kvarters t-banetur fra stasjonen rett bortenfor inngangen til losjiet mitt. Passet meg utmerket.

Såpass tidlig på en lørdag var det få andre som hadde krøpet seg ut av laknene (en av de store irritasjonene med å reise rundt omring er de hersens laknene. Jeg sover ikke godt i dem. Vil mye heller ha en dyne…), så det var god plass i vogna jeg ristet meg fram i. I andre enden av den satt en familie med en halvgammel jentunge som fortvilt forsøkte å få de voksnes oppmerksomhet. Selv om hun måtte ha vært nærmere 10, oppførte hun seg som en baby og hylte og skreik på babyers vis. Ganske utrivelig lyd.

Til tross for dette kom jeg fram til den valgte plaza. Opp fra undergrunnen tittet mitt trinne hode med tilhørende vedheng. Og over hodet tronte to gedigne høyhus: Centro Europa, hvis jeg har forstått rett.

Flott og moderne. Skråere enn tårnet i Pisa. Jeg ruslet litt rundt for å ta disse stolthetene i nærmere øyesyn, knipset litt her og der, og så etter om det var noe annet som var vel verd å få med seg i denne delen av byen. Verken guiden eller omgivelsene tydet på det, så vedhenget med hode stakk ned i undergrunnen igjen. Hele kroppen ville tilbake til sentrum, til stasjonen Principe Pio.

Og hva skulle jeg der å gjöre? Jeg hadde lest at den samme Goya som jeg ikke hadde veldig mye til overs for i Pradamuseet hadde malt noen aldeles strålende fresker i taket på et lite kapell like i nærheten, Ermita de San Antonio de la Florida. Og jeg ville gi den høyt verdsatte mesteren en sjanse til. Og godt var det at jeg ga herren denne. For min del. Kan ikke tenke meg at det gjør mye til eller fra for han eller noen andre…

For freskene var noe aldeles utenom det vanlige. På mange måter minnet de om taket i det Sixtinske kapell, men i mye mindre format og mye lettere i formen. Borte var dysterheten fra Prado. Livsbejaende opplevde jeg disse maleriene som.

Men det var ikke store kapellet, så det tok ikke lange tida å kikke seg ferdig.

Dagen hadde begynt å lakke litte bitte granne, og guiden min anbefalte meg å drikke sider og spise kylling hos naboen til kirka: Casa Mingo. Et mørkt lokale i gammel østerriksk stil. Stort og høyt under taket. Her hadde mange sittet, drukket, spist og røkt før meg. Jeg bestilte det anbefalte måltidet, og fikk servert kanskje den beste kyllingen jeg har spist i mitt liv. Også så mett som jeg ble. En metthet som varte hele dagen til ende. En blund ble rett og slett påkrevd.

Etter denne fortsatte jeg på det som angivelig skulle være en vandring fra plaza til plaza. Først av alt Plaza Santa Ana, et sted som sydet av at solvarmen nylig hadde funnet tilbake til byen etter vinteren. Selv om vinden var litt kald i dag, satt folket ute og nøt øl eller vin. Og gatemusikantene spilte opp til glede for de aller fleste. Et frislepp etter vinteren, opplevde jeg det som.

Fra den hellige Anas plass rotet jeg meg nedover til et helt annet miljø i Plaza Lavapies. Jo nærmere plassen jeg kom jo mindre vel følte jeg meg. Kameraet havnet i sekken. Og den ble låst. Ikke var plassen noe å se, heller. Syns nå jeg. Og på vei derfra viste det seg at jeg nok burde være glad for at intuisjonen anbefalte ryggsekkplassering av kameraet. En luguber gjeng tok kontakt og ville «snakke». Det tok ikke mange sekundene før hasj ble tilbud – og det som verre er. Jeg takket bestemt nei og forsvant fra deres umiddelbare nærhet, men de fulgte etter et stykke. Likte det dårlig, så jeg stakk inn første og beste spisested, noe som gjorde at jeg mistet gjengen.

Ikke rart, kanskje, at jeg forlot området så fort det bare gikk, rotet meg tilbake til velkjente Plaza Mayor, hvor jeg kjøpte meg en is, satte meg ned, og nøt den fredelige sydende stemningen av forgapte turister og lokale slentrende.

Møtet med hasjselgerne satte en liten demper på humøret, men jeg fortsatte likevel ruslingen min. Denne gang til en litt annerledes plass, en skrånende plaza mer i tråd med hva jeg ville tenkt meg fantes i en liten fjellby et sted i en provins enn midt i storbyen. Trivelig og fredelig. Et sted å ta fram min gode bok og lese en stund før jeg virret tilbake gjennom den stadig tjukkere folkestimen til hotellet. Jeg hadde fått nok av plazavandringen. Resten av de anbefalte stedene hadde jeg så allikavæl besøkt.

Jeg var fremdeles god og mett etter kyllingen tidligere på dagen, og hadde sånn sett ikke behov for eller lyst på mere mat. Jeg endte derfor i stedet opp på et veldig trivelig lite sted like i nærheten av Plaza Mayor: Caños y Tapas. Her nippet jeg et rødvinsglass, pirket borti mat tredd på noen tannpirkere og koste meg med en Cappucino. Og fortsatte å lese mens en deilig kaotisk spanskspråklig stemning virret rundt ørene. En deilig avslutning på en dag som ble litt annerledes enn planlagt.

Og i morgen? Da er det vel på tide å forberede seg på å innta Havanna? Lese litt i reiseguider og finne ut hvordan jeg områr meg de første timene i et land som trolig er ulikt noe annet jeg har besøkt. Gleder meg til det.