Ikke Europa – ikke helt Afrika heller

Forankret i spansk-portugisisk historie på 1400-tallet har Spania beholdt et knippe landområder på den afrikanske kysten mot Middelhavet. Ceuta og Melilla er de to mest kjente, men landet har beholdt i alt 9 slike enklaver som historisk er eldre enn 18- og 1900-tallets europeiske inndeling av Marokko i spanske og franske soner.

Marokko fikk sin selvstendighet i 1956, men disse 9 områdene forble spanske selv om de geografisk naturlig er en del av Marokko. Og Marokko har da gjentatte ganger krevd at enklavene slutter med å være det.

Det er ikke store avstanden nordover til Europa, og på nesten enhver dag, ser du lett over til Gibraltar og det spanske fastlandet like bortenfor.

Ceuta er en liten utstikker knappe fem mil nordøst for Tanger. Den autonome byen ligger vakkert til ved Middelhavets vestkyst og foten av fjelltoppen Jebel Musa, som igjen er en del av Rifkjeden. En gang i forhistoriske tider hang denne og Gibraltar sammen og sperret av slik at Middelhavet da var en enorm innsjø.

Med sine 84 000 innbyggere er Ceuta den største av de spanske enklavene i Afrika. Og et kort besøk til byen gir inntrykk av en sterk spansk nasjonalfølelse, selv om befolkningen er svært godt ristet sammen.

Arkitektur og stemning i det meste av byen er, naturlig nok, preget av det spanske. Men Ceuta viser fram sin afrikanske tilhørighet med stolthet. Et av de viktigste torgene er Plaza de Africa, og Vår Frue av Afrika er sentral i byens religiøse tradisjon.

Selv om befolkningen er sammensatt, tilhører godt over halvparten den romersk katolske kirke, noe som er godt synlig i det sentrale Ceuta. Søndag ringer klokkene til messe, og etter at den er over fylles gatene av pyntede unge og gamle. De stopper opp for å hilse hverandre med et kyss på hvert kinn og lange samtaler om gammelt og nytt.

Ceuta har vært av stor strategisk og militær betydning helt siden karthagenerne la området under seg i det femte århundre før Kristus. Byens betydning er synlig blant annet gjennom de monumentale fortene som preger den. De kongelige murene deler byen i to og gjør den østlige i realiteten til en øy. I dag utgjør denne menneskeskapte kløften en idyllisk kanal hvor cabincruisere og kanopadlere mer eller mindre fredelig finner veien fra nord til sør – eller omvendt.

Knappe to dagers vandring i den spanske enklaven gir inntrykk av en by og en befolkning som vet å kose seg. Lange og forseggjorte promenader følger store deler av sentrale Ceutas kyst. Beplantet med et som hjemme i Norge er potteplanter. Vakre fontener, forseggjorte benker og mange lekeplasser hvor ungene kan herje mer eller fritt mens det voksne enten snakker voksensnakk eller fordyper seg i skjermene sine.

Mange serveringssteder velter utover fortauene og promenadene, stort sett alltid fylte med besøkende som nyter samtale eller stillhet – og gleder for ganen.

På Place de la Constitution fallbys det fargerike fristelser fra noen faste boder. Foreldre haster forbi med unger på slep. De ser ikke ut til å ha det like travelt med å passere utsalgene. En stille gutt slentrer gang på gang lengselsfullt forbi en bod fylt til randen med søtt og godt. Inntil selgersken forbarmer seg over han, fanger blikket hans og til slutt…