Hun kommer løpende mot meg, den lille jenta. Med en juicepakke med sugerør i hånda. Vi er i en del av medinaen hvor turisttrengselen er minimal. Her, blant skitne blå- og hvitkalkede murvegger, fargerike dører og vinduskarmer bor den jevne medinabeboer. I det pittoreskt slitne miljøet som vi besøkende setter så stor pris på. Det er nok lettere å sette pris på det slitte når du slipper å bo i det. Men dette er hjem for mange. I små hus hvor flere generasjoner deler hverdagens slit og latter. Med strøm, men uten innlagt vann. Så det må de hente på vannstasjoner plassert rundt på hjørnene av de trange smugene.
I det hun spørrende ser opp på meg tar jenta en slurk fra juicepakken, og sugerøret gir fra seg en litt for stor slurk for den lille munnen, så den gule safta spruter litt ut over ansiktet. Lett forfjamset ser hun ut som om hun ikke helt er sikker på hva som skjedde. Og akkurat da sier kameraet klikk. Jenta smiler lett og løper hjem igjen, for travelt opptatt til å ta seg tid til å se på bildet.