I den vestlige verden snakker vi gjerne om Marco Polo som den store reisende, han som oppdaget nye verdener før noen andre. Men hans bedrifter på 1200-tallet, imponerende som de er, overgås av Tangers store sønn, Ibn Battutah.
Et kvart århundre etter at Marco Polo returnerte til Venezia med sine fortellinger fra Midtens Rike, begynte mannen, som egentlig het Abu Abdullah Mohammad Ibn Abdullah Ibn Mohammed Ibn Ibrahim Allouati at Tanji (eller no sånt) på sin hajj, sin pliegrimsreise til Mekka, men som fortsatte langt utover det den muslimske plikt tilsier.
Gjennom tre reiser som til sammen strakte seg over drøyt 27 år besøkte Den store reisende Irak, Persia, Arabia, Øst-Afrika, Anatolia (i all hovedsak dagens Tyrkia), Sentral-, Sør-, og Sørøst-Asia, Kina, Spania og mer hjemlige Nord-Afrika. I dag ville den som forsøkte å reise i hans fotspor måttet besøke 44 land.
I et lite og unnselig murhus i et av de mange hundre bortgjemte smugene i Tangers Medina har mannen som, før de store europeiske oppdagerseilasenes tid, så mer av verden enn noen før han – og de fleste etter han. Veien hit er kronglete og ville vært lett å rote seg bort i hadde det ikke vært for de mange skiltene til Ibn Battutahs gravkammer.
En plakett med arabisk og fransk overskrift og tekst på engelsk i tillegg, forteller at dette ydmyke hus er dedikert til Ibn Battutah. Og det er også hans siste hvilested.
Inne i det lille huset, i dets ene dårlige opplyste rom ligger kisten som angivelig bærer Ibn Battutahs jordiske levninger. Her er det ikke behov for lys, for verken Den store reisende eller hans vokter, en gammel krokete mann med øyne som ikke fanger solstrålene som så vidt finner veien inn fra det lille vinduet, har nytte av det.
Det føles litt uvirkelig og beklemmende å stå i dette lille rommet sammen med den gamle kroken. Spørsmålet «Hva gjør jeg egentlig her?» smyger seg fram. Det umiddelbare svaret er at Marokkoreisen i bunn og grunn springer ut av et snart 20-årig ønske om å se Ibn Battutahs siste hvilested. Svaret jeg står igjen med etter besøket til gravkammeret er at jeg nok heller bør søke kunnskap fra Den store reisendes egne skildringer fra sine mangeårige og lange reiser.