I Málaga er havneområdet delvis åpnet opp for den som måtte ha lyst til å finne veien dit. En herlig område, Muelleuno, med rom for handel, servering og rolig rusling. O leik. Mest for små, men også for store.
Hysterisk lykkelige barnehyl møter meg når jeg kommer dit. Trygt festet i spesielle seler spretter de opp og ned som i en slags bungee-hopp, men her av en type som selv den mest forskremte hønemor bør kunne senke skuldrene når hun ser. Ungenes gledeshyl ljomer utover området og får selv gamle grinebitere til å trekke på smilebåndene.
Lenger ut, der land møter hav, ved Malaguetastranden, trikser tre guttunger med en gul ballongball. Helt til bølgene takler dem alle tre og stikker til sjøs med ballen en stakket stund. Også her jubles det i det de tre kappes om å fravriste bølgene det gule byttet.
Også firbeinte nyter den sene ettermidagens svalende bris. De tobeinte vedhengene har omsider tatt til vett og funnet veien ut i det fri. Og lykke over all lukke: de har tatt med seg ball! Her er det ikke tid til gledeshyl. Her skal ball hentes. I jubelbrushopp tre-fire ganger vovsens egen høyde gjør den mer enn det som kan ventes for å hente den lille runde. Og når den suser gjennom luften på vei mot plenen litt lenger bort, tar det ikke mange sekundene før den firbeinte hiver seg over byttet – og stolt tar det med tilbake til de tobeinte. Så kan leiken begynne på nyt. Igjen og igjen.