Dagen har vært lang for flokken. Kveldsjakten gikk ikke som løvinnene hadde håpt. Både unger og voksne er sultne, men alle sebraene er vel tilbake fra øyene ute i Chobe River.
Det er tid for å pleie kroppene og de sosiale båndene. Ungløvene kryper opp til moren for kos og rengjøring. Nesten vanskelig å fatte at disse kosekattene er de samme som for kort tid siden forsøkte å drepe etternølersebraen. Helt til moren stirrer meg rett i øynene og jeg annammer villdyret der. Til jeg ser henne snu ryggen til og innser kraften i musklene som nå brukes til å kjærtegne hennes egne små. Til jeg ser henne reise seg og rusle bredskuldret og kraftfullt noen meter bortover.
Det er betryggende å vite at jeg egentlig ikke blir sett så lenge jeg sitter i bilen siden den er et unaturlig element i løvenes virkelighet. Men hadde jeg klatret ned for å komme bittelitt nærmere, hadde jeg lett kunne vi fort blitt en del av kveldskosen…