Følger du avenyen Ekaterinskaya lukt sør fra Potemkintrappene kommer du til Рынок Привоз, eller Privozmarkedet for dere som ikke er så stive i ukrainsk. Odessas gedigne sentralmarked hvor du kan kjøpe så og si alt du ikke har bruk for som turist – og et par små ting som muligens kan være artige å ha. Men du verden for et sted dette er å besøke allikavæl!
For Privoz har et yrende folkeliv, stemning, sjarm, sjel og byr på et bombardement av sanseinntrykk. Her foregår det en yrende handel av de merkeligste – og mest normale – ting du kan tenke deg.
Og handelen foregår med stort alvor. Du skal være særdeles djerv for å kaste deg ut i en priskrangel med markedets garvede dronninger. Ikke nok med at de ikke forstår deg og du ikke forstår dem. Damene vet hva de gjør, og mange har visst det siden før Kamerat Bresjnev kikket fram fra sine krattstore øyenbryn og vinket mot atomrakettene som passerte forbi Kreml hver bidige 1. mai. De har holdt ut både kald krig og grisekalde vintre. De har tålt opptøyer, og Tsjernobylkatastrofen bare 60 mil nord, at den evige Sovjetunionen revnet som sart rispapir og ble erstattet av en stat som vakler mellom øst og vest på leiting etter seg sjøl. De har sett sin vakre by og dens stolte byggverk smuldre – og så smått begynne å gjenreises fra ruinhaugene. Hva har en blautmaga jypling fra et bortskjemt land langt mot nord å stille opp mot den slags?
Når selv grønnsaksselgersken smiler lurt i skjegget hun bare delvis har, er konklusjonen at det lureste nok er å sanse og oppleve her, ikke shoppe 🙂
Og for et utvalg de har! Bare løksortimentet får den trønderske Menysjappa til å skjemmes, og prisene får selveste storkaren sjøl, hainn Reitan, til å rødme som en solbrent nykokt hummer i tomatsaft.
Og det er ikke bar eløk det bugner av. Utvalget av alskens andre herligheter fra gårdene rundt storbyen er imponerende, enten det kommer rett fra jorda eller består av ulike deler av diverse dyr som dagen før meska seg med det tikkende tungmetallgresset ute på jordet, uvitende om hva de hadde i vente… For en naturens søtmons er også mangfoldet av tørket frukt og bær upåklagelig. Får de få slunkne posene borterst i grøntavdelingen på nærmeste Mega til å framstå som en dårlig vits. Nesten så en begynner å lure på om det er Ukraina eller Norge som er det rike landet…
Går du et par markedskvartaler lenger bort, blir det overtydelig at Odessa ikke bare ligger i et rikt jordbruksområde, men at det også er en kystby. Riktignok ligger ikke byen ved et verdenshav, men Svartehavet kan kanskje kalles verdenssjø så svær som den er? Verdens 19. største hvis vi ser bort fra verdenshavene – og det nest største innhavet etter Middelhavet. Ikke rart det har mye spennende og annerledes å by på.
De større fiskene blir nennsomt dandert utover de mange store salgsbordene etter fiskeslag og størrelse, men de ligger nå der og gaper etter vann som best de kan mens de sakte tappes for både krefter og livsvilje. Syns nesten synd på stakkarene. Mållaust liv har óg ei meining, skrev Skjeraasen. Her er tydeligvis meningen at de skal bli spist…
Småfisken gjøres det dog ingen stas på. Den dumpes heller enn danderes. I en haug på et bord mens småfiskmatronene morskt speider etter kunder å kapre.
Det er likevel hun som selger den tørkede fisken som byr på det strengeste oppsynet. Langt eller kort, tjukt eller tynt, smått eller stort – det har intet å si for henne. Hun kverker og tørker hva det skal være – så sant det kommer fra havet og er tørkbart. Men odøren som omgir henne er ikke hentet fra Chanel eller Dior. Kanskje det er derfor hun bærer det strenge oppsynet?
Men Privoz er mer enn mat av alle slag. Interiøravdelingen kan by på puter og dyner og gardiner og tepper og tepper og duker og… Eller hva med et smakfullt lyssatt lite helgenalter eller en lysboblende rakettlampe til den ledige kroken du alltiid har lurt på hva du skal fylle med. Ikke rart blikkene blir lange og lengtende på de som passerer. Skal, skal ikke…
For veske- og skofetisjistene er det reservert en egen laaang og smal avdeling. Her får du sko og vesker i alle former og farger. Store, små, grøssestygge og styggfine. I år er det tydeligvis inn med en delikat liten sløyfe oppå skoen – både for den fasjonable quinde og motebevisste mann. Eller hva med et lite Macintosh-eple i ekte gullfarget juggel? Stort finere blir det ikke, må vite!
På en ene siden av skomekka tilbys det mest ufattelige utvalget av frø, bønner, linser, korn og den slags. Her er det bare å velge og vrake for den som forstår døyten av det som står på de hvite lappene. Eller du kan velge å ta en råsjans. Kanskje får du med deg Jack sine magiske bønner med hjem?
Etter å ha trålet deg gjennom titusenvis av skopar og kommet ut uten så mye som en sandal, kan du jo trøste deg med en delikat blomsterkrans i ekte plast. Fargerikt som bare kunstige planter kan bli. Og så falmer de ikke så lett. Veldig praktisk i et land med strenge vintre og hete somre.
Vakler du omsider deg ferdig med hovedmarkedet, møter du alle de som får Privozhjulene til å surre. Eiere av utgamle lastebiler som det ikke er mulig å ødelegge om du så legger sjela i det. Stolte kikker de på deg og smiler lurt når du ber om et bilde eller spør om doningens merke og alder. Det eneste du får ut av dem er et malmfyllt «та» – Ja!
Men sentralmarkedet byr ikke bare på nytt. Like utenfor de falmede veggene får du virkelig se medaljens bakside. Her selges krims og krams én masse. Noen få boder tilbyr varer som ser ut til å være forholdsvis nye. Kopper, kar, taukveiler, verktøy, kull, kofferter, radiatorer, ovner, rør, ståltråd, dill og dall. Men de fleste tilbyr det du ikke trodde det var mulig å selge. Døde datamaskiner og knuste skjermer. Kassett- og grammofonplatespillere som forlengst har slutta å snurre. Klumpsammenrustede skruer, spiker og piggtråd side om side med sammenlappede taustumper, sprukne bøtter og ødelagt verktøy. Eller hva med et ferdigknust speil. Med på kjøpet får du 7 års ulykke…
Det kan synes som om de som holder til på den andre siden av den forfalne trikkelinja overfor disse krimskramsbodene har kjøpt seg et speil eller to for mye. Her samles tydeligvis de fattigste av fattigfolket for å bytte eller prate eller bare sitte og kikke på de som måtte finne på å rusle forbi.
Etter noen timer i sansebomardementet er det befriende godt å treffe på en luring av en selger. Mens du venter plukker han opp noen granatepler og presser tidendes beste juice til deg. Og jommen får du ikke et smil på kjøpet.