Frodig, fredelig og vemodig i Lychakivskyi

En kort trikketur, eller, hvis trikken er nedlagt, en noe lengre spasertur fra Lvivs historiske sentrum, ligger en rolig oase og siste hvilested for 400 000 sjeler. Av og til omtalt som Øst-Europas svar på Paris’  Père Lachaise, huser den vakre gravlunden Lychakivskyi tsvyntar de jordiske levningene og minnesmerker for både ukrainske berømtheter og hverdagsmennesker.

I motsetning til den parisiske kirkegården er dette  et frodig hjørne av storbyen.  De som rolig rusler blant utallige gravsteiner slipper støyen av trafikk utenfor eller å vandre nedtråkkede tørre stier og golde firkanter av død jord. Hit strømmer ingen for å se de jordiske levningene av Jim Morrison, Sarah Bernhardt eller Molière.

Kanskje kommer en og annen for å oppsøke gravene til forfatteren Ivan Franko, multikunstneren Jacques Hnizdovsky eller komponisten Anatole Vakhnianyn. Men først og fremst kommer nok de besøkende hit for å besøke og ta en liten prat med sine kjære. De som ikke lenger er der.

For den som forventer at de største gravene i store gravlundene utstråler jordisk makt og rikdom, er det en vekker å se at de mest forseggjorte minnesmerkene formidler et budskap om nærhet, ømhet og  medmenneskelighet. Her står få store menn og skuer utover sine uendelige riker.

Som i de fleste andre gravlunder er det den lille kvinne og manns firkantede steiner, enkle  kors og rustne smijernsgjerder som dominerer. Men ulikt de syrlig velstelte og petimeteraktig oppstilte minnestedene i mer vellkjente strøk, vokser det her vilt. Frodigheten minner om overgrodde jungler. Bregner, busker, trær og alskens andre planter fyller alle mellomrom blant gravene. Og lyset siver gjennom bugnende trær. Bare noen gruslagte promenader og smale stier snor seg gjennom den enorme frodigheten.

Det er altså forskjell på gravmælene. Blant de enkle korsene og noe mer forseggjorte støttene står noen få obelisker, enkelte mausoleumaktige små bygg og enkelte elegant utformede statuer. Felles for de aller fleste er likevel at de formidler sorg og savn.

Selv om mange graver er prydet med friske og fargerike blomster, står utallige forlatt og glemt. Naturen har selv tatt seg av prydblomstene.

Helt nede ved gravlundens inngang står kanskje den mest forseggjorte graven. Her ligger Tornerose i sin evige søvn. Hun minnes fortsatt med friske blomster.