Livlig langs Praspekt Svobody

For en besøkende synes det som om hele Lvivs befolkning strømmer til sentrum for å treffes, se og bli sett. Og brorparten samles på det som med en lettere grad av uforskammethet kan kalles midtrabatten i Praspekt Svobody. Ikke egentlig en park, men du verden som den ligner.

Omtrent slik det ligger en folkemagnet av en  parklignende promenade midt i Prada i Havanna, eller Studenterlunden ligger og suger til seg folk mellom Karl Johans gate og Stortingsgata i Oslo, slik er Praspekt Svobody det yndede samlingspunktet for Lviv-boerne når de har fri.

Nesten helt øverst, eller nederst, avhengig av hvordan du ser det, fyker unger rundt i vill fart på leide kjøretøy. En stakkar har i overmot valgt en tohjuling, og kommer skliende bortetter bakken i sjokkpreget stillhet. Det er bare lyden av spjærende bukse og skrubbende plastmotorsykkel å høre av tøffingen som plutselig ikke lenger er så tøff. Det hjerteskjærende hylet setter han først i gang etter at han trygt har unngått å feie ned alle spaserende og benkeradene plassert langs Svobodys brosteinslagte grunn.

De andre barnehylene er langt mer gledesfylte. Ei lita jente i skaut smiler nesten helt rundt i det hun og pappa ræser rundt på plassen i en tøff gul firehjuling. Vondt å vite om det er jenta eller pappa som har det morsomst. Trolig begge to.

Hettegutten i oransje, derimot, ser noe mer betutta ut selv om han putrer rundt i knallrød Ferrari. Kanskje gleden ikke er direkte påtagelig nettopp fordi han bare putrer rundt. Med en sånn bil skal en tøffing som han fare av sted. Gjerne med en lekker beib ved sin side – og ikke en mor som overstyrer alt. Hekkans mødre!

For beibs er det mer enn nok av her i byen. De fleste kledd som om de skulle på catwalken eller gjorde seg klare til  et heidundrande party på kveldstid. Men trolig er det ikke noen av delene de pynter seg for. Den besøkende nordboeren e har aldri før sett så mange brudepar samlet innenfor et så avgrenset område. Og jeg forstår at jeg begynner å bli gammel når alle sammen ser ut som oppkledde snørrunger. Jenter i marshmallowhvite kjoler som samler støv langs bakken i det de svinser rundt med stivpyntede smil, og guttunger i lyse dresser og ville blikk som følger sin brud som lyskastere.

Men det som fanger mitt blikk er ikke egentlig noen av de stivpyntede. Det er heller kontrasten mellom dem og de noe mindre strømlinjeformede gamle damene iført Øst-Europaskaut og tung bekledning. Tidene har nok endret seg siden de pyntet seg til sine bryllupp midt under den kjøligste tiden av den kalde krigens Sovjetunion.

Øverst i «midtrabatten» ligger en gedigen fontene som samler fascinerte voksne og unger. Hva er det med levende vann som tiltrekker sånn?

En far og sønn står nesten som stivnet i dyp fascinasjon over lysspillet og antydningen av en regnbue der midt inni det Ari Behn ville kalt for en vannsymfoni, eller noe slikt. Kul caps har gutten og plastpose med proviant, har pappa. Lenge står de sånn og stirrer ned i vannet. Ser de etter noe spesielt eller drømmer de seg bare bort? Kanskje de rett og slett nyter tiden sammen?

Nedover langs praspektkanten sitter de eldres herreklubber, intenst opptatt av sine heftige samtaler om et eller annet på et uforståelig språk. Trolig idrett, politikk eller kvinner, slik menn i alle aldre i alle land alltid har snakket om.

Elegante er de, der de sitter i sine stilige dresser og med en og annen stokk. Hvitt distingvert hår kranser noen hoder, men månene er minst like synlige. De søndagsåpne herreklubbene synes gode steder å være.

Og forbi herrene spankulerer en og annen eldre kvinne. Noen ledig kledde, andre stivpyntede. Og mennenes prat stilner innimellom når de mest elegante damene passerer. Gamle er de kanskje, men det hindrer dem ikke å nyte vakre syn.

Skjønt noen av kvinnene er kanskje et par hakk for stivpyntede? I høyhælede sko som ikke var direkte tilpasset alderens førlighet, stabbet denne fine damen bortover omtrent som på stylter. For konsentert om framdriften til egentlig å ta seg vel ut. Men mennene stilnet likevel, de. For en stakket stund.