Kaffemakeren

Den svette og bleike hadde vandret de frodige skråningene opp mot Kilimanjaro. Blitt sjarmert av blide unger som skrålte i frydefull latter over mzunguen, bleikansiktet, som fulgte i fotsporene til guiden Vincent. Beundret naturmangfoldet og lokalbefolkningens evne til å hånddyrke de bratte fjellsidene. Balansert på smale buktende stier opp til Kuringefossen. Opplevd den flotteste dagen han kunne minnes. Nå, godt utpå ettermiddagen, fulgte han et velbrukt tråkk under dypgrønne bananpalmer, inn på et enkelt, grunndig feid, tun. En fargerik klesvask hang slapt fra snora mellom de to uthusene. En rolig tispe lusket stille mot trappa opp til hovedhuset. Her fant hun et trinn velegnet til å sove på. Det lille småbrukets dronning hilste med et mildt smil, og hennes to nesten voksne sønner svirret rundt for å legge til rette. Den bleiksvette skulle få seg en kaffetår, må vite.

Men denne tåren skulle han først kunne smake etter selv å ha slitt for den. Midt på tunet sto nemlig en knehøy tremorter, og med et småfrekt glis ble den bleiksvette vist til denne. En halv bøtte tørkede kaffebønner ble helt oppi, og med en meterlang, solbrent stokk av armtykkelse, pistillen, begynte jobben. På gamlemåten.

Som den ulærte amatørkløna han var, dundret han i gang som best han ikke kunne. Bønnene skvatt som popkorn ut av morteren, spredde seg utover tunet i en vifteform mens tuneierne flirte godmodig. Bønnene ble samlet opp, og veiledning gitt. Jevnt og bestemt, ikke brutalt og keitete. Så med marginalt større nennsomhet ble skallet langsomt banket av de tørkede bønnene, og det som skulle bli til kaffe tittet fram mellom restene av det florlette gulbrune hylsteret.

For endelig å skille «klinten» fra bønnene ble et flettet fat av bananblad hentet fram, og sammensurriet av skall og bønnerester ble dumpet oppi. Nye latterutbrudd fulgte da bleikingen formelig kastet det meste av innholdet utover bakken. Også her var det forsiktige bevegelser som var nøkkelen. Fatets innhold skulle bare lett løftes med kontrollerte kast mens skallet ble blåst vekk av den letter brisen og kasterens målrettede blås.

Vincent viste hvordan, og den svette forsøkte å følge eksemplet. Etter hvert  ble svinnet mindre, og et snev av stolthet krøp fram. Det er ikke hverdagskost med slik en intens konsentrasjon i en bleiksvetts liv.

Med nesten bare bønner igjen, var det klart for neste skritt på veien mot en god kopp kaffe arabica, den vanligste kaffebønnetypen i Kilimanjaros skråninger.

Et bål ble tent i den varme ettermiddagen, og en lett bulket og velbrukt metallbolle plassert over. Nå skulle de bleike kaffebønnene brennes. De varme flammene slikket lett oppetter de metallet og svettestenkte blå buksebeinene, og sakte men sikkert ble den svette igjen alene om bleikheten.

Først ble de lett brune, bønnene. Så gyldne før de nesten umerkelig ble mørkt kaffebrune, på grensen til svarte. Og de oransje flammene slikket stendig oppover bollen, mens tresleiva jevnt blandet og reblandet det fargerike bønnefellesskapet. En duft av mildt velbehag fylte lufta, og kaffemakeren kunne ikke annet enn å bøye seg forsiktig over bålet og nytende snuse inn aromaen.

Brenningen hadde avslørt den bleiksvettes mangelfulle rensing, for skallrester fløt til topps. Dermed var det tilbake til bananfatet og lette bønnekast.

Brente kaffebønner er dog ikke drikkende, ikke en gang egnet å lage noe drikkende av. Men de er lett knusbare, så da fikk morteren atter besøk av den jevnt støtende pistillen, og såre muskler måtte nok en gang til pers. Sakte, nesten umerkelig, erstattet et mykt velduftende pulver kaffeplantens brente frø. Til slutt var det bare det mjølfine tilbake.

En velbrukt sikt materialiserte seg, og morterinnholdet ble oveført dit. For selv om bønnene var blitt et pulveraktig mjøl, var det enda ikke fint nok. Støt ble dermed erstattet av lette jevne rist som lot de aller fineste partiklene finne veien ned på et glatt papir. Det som viste seg å fortsatt være for grovt møtte atter pistillen.

En glassbolle ble etter hvert fyllt med det nesten melisfine kaffepulveret, hvorpå en tesil, kokende vann og to tekrus ble hentet fram. En velduft av en annen verden pirret sansene.

Lett  sliten og mer enn tilfreds kunne den bleiksvette nyte en kopp kaffe arabica. Sin kaffe arabica, faktisk: kaffe staalica. En svært eksklusiv produksjon. En merkverdig ettermiddagsaktivitet for en fur som egentlig syns kaffe er et bittert og utrivelig brygg. Men ikke denne gangen. Mild, smaksrik og nesten søtlig. Dette kunne det gått an å venne seg til. hadde det bare ikke vært så slitsomt…