Liten bajaji i en stor by

Det er eneste måten å se Dar Es Salaam på. Sier de. Det er også den eneste måten å komme seg fram på uten å stå bom fast i millionbyens evige trafikkaos. Påstår de. Disse små trehjulingene som er bygd for to passasjerer og littegranne bagasje, men som ofte bærer både flere og mere enn størrelsen skulle tilsi. Bajaji kalles de her. Bedre kjent annetsteds som tuk-tuk eller auto-rickshaw. Men her i Dar er det altså Bajaji som gjelder.

Trehjulinger ført av, stort sett, unge menn uten frykt for livet eller respekt for trafikkregler. Skjønt det er det knapt noen som har her. Respekt for trafikkreglene, altså. De fargerike små suser gatelangs over alt i byen. Fjerter forbi de dyreste limousiner som stanger i uendelige køer side om side med skranglekjerrer og overfylte busser. Finnes det ei glipe et sted, mellom to biler, kan du være sikker på at den lynkjapt fylles av en bajaji – eller en motorsykkel. Hvis da ikke en selger finner glipa først. 

For det som kjennetegner Dar mer enn noe annet er et evindelig trafikkaos. Et mylder av biler, busser, lastebiler, motorsykler, sykler, kjerrer – og bajaji. De tetter hver en gatestubb eller aveny hver dag, hele dagen – og det fleste av døgnets mørke timer. Bare noen få timer før morgengry får de hardt herjede ferdselsårene noen øyeblikk av hvile. Det er nesten utrolig at de som begynner på en ferd innenfor bygrensene når fram. Men det gjør de. For det er et slags system i kaoset. Til tross for den rå egoisme som ligger i bunn for kjøretøyenes tråkling, er det en tålmodighet for de andre som befinner seg midt i trafikken. Ja visst er det et en tuting som var det en blåsersymfoni de øvde på. Men den er der mer for å varsle enn for å kjefte. Tutingen, altså. 

To retninger er det på trafikken her også. Sånn stort sett ihvertfall. Men antall filer betyr lite. Som når familier formes, blir to fort flere. Og fortauene er da for romslige til at de kan reserveres fotgjengere. Enhver bajajifører med respekt for seg selv tar ihvertfall ikke slike smålige hensyn. Framover er viktigere enn hvor. For der framme ved målet venter en ny kunde som også skal framover – om det så er tilbake til start. Med sine nyinnkjøpte tepper, kanskje. Eller familiens måltid. Eller hva det nå enn måtte være. Kanskje til og med en rødbrent turist med sin souvenirfangst. En som kan  loppes for langt mer enn turen egentlig skulle ha kostet…

Det er en forrykende konkurranse mellom de unge bajajiførerne, akkurat som det er mellom drosjesjåfører verden over. Men bare når en kunde skal kapres. Ellers hjelper de hverandre dit de skal. Ved en kort samtale midt i et overfylt kryss eller susende side ved side nedover en humpete hovedvei. Og mellom turene går praten om løst og fast på steder som har opparbeidet seg holdeplasstatus.

En bajaji er rimeligere enn en drosje, men vesentlig mer kostbar enn å finne veien dit du skal med lokalbusser, såkalte dala-dala. Men den slår begge deler ned i støvlene når det gjelder fart og framkommelighet. Så mens godt tilbakelente drosjekunder og tettstappede dala-dalapassasjerer må smøre seg med tålmodighet, kan en bajajifarende smile skjelmsk når han effektivt blir tråklet gjennom det sanne anarki. Og som en bonus strømmer frisk luft fritt, en fornøyelse knapt noen andre trafikanter er forunt her i Tanzanias største by.  

Langs veiene går dagliglivet sin vante gang, om det er aldri så uvant for en besøkende nordboer. Møteplasser under skyggefulle trær styrker bånd og gir grobunn for å løse konflikter – eller skape nye. Lett gjenkjennelige masaier med sine rødrutede drakter setter sitt stolte preg på omgivelsene. En naturlig del av landets fargepalett. Men de glir ikke inn i mengden, bare beriker den.

Men det er småhandelen som først og fremst setter sitt preg på miljøet langs de tettpakkede veiene. Nesten hver tilgjengelige plass har de poppet opp, bodene som selger alt en kan tenke på – og Cola. Både Pepsi og Coca. Her svinger bajajiene inn for en forfriskning, en rast eller en ny kunde. Og praten går. Stundom kan en få inntrykk av at handelen primært er en unnskyldning for å kunne slå av en prat.

Der det ikke egentlig er plass for en salgsbod, står gjerne en varekjerre og venter på kunder med selgeren ved sin side. Cassavarøtter er en yndet vare. De tåler å stå ute i lang tid uten å bli uspiselige, og brukes til alt det vi i nord bruker poteten til – og mer. Cassava-chips falt i smak. Små flak av røtter tilberedt slik som potetgull. Mild og god i smaken, men med et snev av annerledeshet.

Kan du ikke parkere boden din, kan du jo ta den med deg på skranglete og ustø hjul. Stoppe der en kunde ber deg stoppe. Eller fallby varene til andre som ferdes midt i trafikken. Sno deg fram og tilbake til dit mulighetene byr seg. Her er det bare fantasien som setter grensene.

En skal krøkes tidlig, sies det. Og salgsmenn begynner så smått som salgsgutter. Etter eller før skoletid – hvis det da er noe tid for skole. For i Tanzania koster det å gå skole. Og siden ikke alle har råd, blir det de priviligerte som priviligeres. Imens selger de andre sine varer – eller finner seg et levebrød på annet vis.

For den tilfelidge forbifarende er det en ting som etter hvert blir ganske tydelig. Der hvor kvinnene samler seg for å drive sin handel er det mer orden enn der hvor menn gjør det samme. Og det er et tettere samarbeid, kan det synes som. Men praten går like høylytt og intenst. Kanskje til og med noen hakk mer høylytt og intenst…

De heldigste selgerne er likevel de som har funnet seg et salgssted på et av byens mange markeder. For eksempel her på Mwenge. Her myldrer det dagen lang og langt utpå kvelden. Et tilsynelatende kaos. Men ved nærmere øyesyn er det et intrikat system her. Og alle som besøker markedet forholder seg til dette systemet. Fascinerende å kunne sitte på utsiden og kikke inn. Å gradvis oppdage at mylderet etter hvert blir forståelig.

Akkurat som i Dar Es Salaams trafikk. Et kaos som umerkelig blir mer begripelig. Til du en kveld, i en bajaji, ikke lenger opplever det hele som uforståelig galskap. Bare som  et uendelig mylder av inntrykk og mønstre.