Steinbyens smug og kroker

Oppkalt etter de opprinnelige husene som ble bygd her, av korall, er Zanzibars Stone Town et mylder av liv og labyrint av smug og kroker. Et sjarmerende sted å surre seg bort i, fullt av levende liv og turistfeller.

Stone Town er hovedbyen på denne autonome øygruppa utenfor fastlandet, som øyboerne insisterer å kalle Tanganyika. Zanzibar inngikk i en union med fastlanndet i 1963 etter kun 3 måneders selvstendighet. I dag er det sterke krefter på Zanzibar som arbeider for å løse opp unionen. For besøkende er de mest synlige tegnene på den delvise selvstendigheten passkontrollen ved ankomst, at bilskiltene begynner med Z, ikke T som ellers i Tanzania, og at det er bilder av Zanzibars president som henger på offentlige bygg, skoler, butikker og hoteller. Ikke Tanzanias.

Selv om gamlebyen i seg selv er Stone Towns viktigste turistattraksjon, er det fremdeles en levende bydel. Opprinnelig en fiskelandsby, ble den i første halvdel av 1800-tallet «modernisert» av datidens hersker, sultanen av Oman. Vær, vind og luftfuktighet setter tydelige spor i husene som tårner over de utallige trange smugene som smyger seg innover i den levende labyrinten. I 2000 ble Stone Town innlemmet i den selebre klubben av UNESCOs verdensarvsteder, et av sju i Tanzania.

De forseggjorte dørene som byr besøkende og de som hører husene til velkommen er rene kunstverkene. I særegen stil avhengig av om beboerne er – eller opprinnelig var – arabere, kinesere, kristne eller fra den opprinnelige lokalbefolkningen, i dag omtalt som Swahili. I motsetning til våre hjemlige bygg, er det her dørene som kommer på plass først når et hus skal reises. Det er den som gjør at liv kan leves innenfor. En velsignet dør gir et velsignet hus, sies det.

Bak de forseggjorte dørene skjuler dagliglivenes hemmeligheter seg. Trolig ikke så annerledes enn andre steder i verdens. Søvn, mat, barnelatter og -gråt, krangel og elskov – og uendelige timer foran TV-apparatet. Men det er vel nettopp det dagligdagse vi besøkende gjerne vil ha et glimt av. Og et og annet sted smyger et glimt ut. I form av et smil eller kanskje en skyllebøtte. Utsalgssetedene i Stone Town byr på stor variasjon i vareutvalget. Fra mer eller mindre standard turistsjappe med salg av klær, malerier, utskårne figurer og – heldig for meg: tekrus – til mat, møbler, klær for hvermannsen og, underlig nok: bilskilt. Skal det være en registrering, kanskje?

Godt over 90% av Zanzibars og Stone Towns befolkning bekjenner seg til islam. Dette preger dagliglivet og bybildet. Muesinens kallerop til bønn fem ganger hver dag farger omgivelsene i eksotisk lyd. Tradisjonelle islamsk klesdrakt, men heldigvis er det ikke en burka å se. Også bygningene vitner om profetens lære, både i utforming og utsmykning – og enkelte steder i inskripsjon. På en åpen plass midt i den gamle byen springes og hoies og lekes det. Barnelatter råder, mens mer eller mindre alvorlige voksne gir trygge rammer. Det er tid for skole. Koranskole. Her skal det viktigste læres for livet. Slik de hjemlige søndagsskolene forsøkte å gjøre – og fortsatt gjør – under nordligere himmelstrøk. Et steinkast fra selve steinbyen summer det intenst i det yrende livet som hersker på markedet. Vakre og forseggjorte møbler finner nye eiere etter heftig pruting. Senere på reisen dukker de opp, ikke inne i landsbyboernes hus, men i utenfor eller langs veiene. Statussymboler er ikke mindre viktig på Zanzibar enn andre steder.

Et overveldende utvalg av frukt og grønt dominerer i markedets utendørsboder. Her gestikuleres, småkrangles og handles det for bare livet. For uten mat og drikke duger heller ikke en Stone Townboer.

Ris, tørkede grønnsaker og krydder byr på liflige dufter i en annen del av den fascinerende salgsplassen. Å vandre langs bodene i et afrikansk marked er en opplevelse for alle sanser. Det nærmest sitrer i kroppen av tilstedeværelsesglede.

Mens det er de gode sanser som pleies ute, hersker en mer dyster, men ikke mindre livlig, stemning inne i det mørke kjøtt- og fiskemarkedet. Her slaktes og støyes det. Og en uforvarende turist nærmest jages på dør når det knipser i kameraet. Men da er det for seint.

Noen timer i Stone Stowns yrende liv gir mersmak. Men det er dessverre tid for avreise. En annen gang, kanskje. Forhåpentligvis