Soloppgangens øy

Den tusenårige havnebyen våkner til live. Lyset fra nattens fyrlykter erstattes av den diskledde sola som raskt fyller dagen med sin varme. Det kalles til bønn fra minaretene i Dar Es Salaams mange moskeer, mens trofaste kristne søker sine kirkers åpne dører.  Her lever verdensreligionene side om side.

I millionbyens havn gjør dagens første båt seg klar til avreise mot øya som har gitt landet en z i navnet: Zanzibar. Fram til 1964 en selvstendig nasjon som sammen med det daværende Tanganyika dannet det nye landet Tanzania.

Daggry er like plutselig som nattens teppefall. PÅ en Drosjesjåfører og utallige selgere konkurrerer om oppmerksomhet og kunder. Gater og ferger fylles, det ljomer i bilhorn og skrallende høyttalere. Natten er så definitivt omme.

Også fra de mange øyene som omkranser Tanzanias største by yrer det av de som skal inn til dagens dont, hva nå den enn måtte være. I tradisjonelle farkoster som i generasjoner har vist seg verdige et liv på havet. Faluccaer og mange ulike typer dhow, fra små barijah til store havgående baghlah, krysser foran og bak den moderne, men like tettpakkede katamaranen som haster nordover.

I det fjerne skimtes først et tett skylag, men når øya i soloppgangen tar form, bryter den tidlige morgensola gjennom og synes å ønske de enslige sjøfarende lykke på ferden.

De tradisjonelle faluccane forteller historien om de tette båndene mellom denne østafrikanske øya og arabiske riker lenger nord. Om handel med dadler, krydder og slaver.  

I det M/V Kilimanjaro III senker farten, trer Zanzibar by, Stone Town, fram fra disen. Dannet i brytningen mellom ulike kulturer og religioner minner den umiddelbart om Mombasa ved Kenyas kyst. En vakker by, kan det synes som. Om det virkelig stemmer får de kommende dagene vise.