Ned i krateret

Vel fem timer langs veier av varierende standard, den siste halve timen smygende oppover, stadig oppover. Lederen av velkomstkomiteen ved den gule porten syntes uinteressert i å ønske velkommen. Mer opptatt av seg og sitt der han fant seg til rette på taket av en firehjulstrekker. For det er påkrevd å trekke med fire hjul for å besøke et av verdens største – heldigvis utdødde – vulkankrater.

Ngorongoro var målet for dagens utflukt. En safari til et sagnomsust sted som har lokket siden barndommens fantasi først hørte navnet. Omkranset av en frodig vegg ligger den flate vulkansletta trygt. Og her er også dyrelivet trygt – for menneskers infame påfunn. Men ikke for hverandre. I kampen for tilværelsen er den enes død den annens brød.

Dyr og fugler i ufattelige mengder har funnet seg et hjem, i hvert fall et midlertidig et, her i krateret. Fugler i alle størrelser, den første som ønsket velkommen en liten årvåken brungrå en som svinset rundt før den fant ro på en tørket jordhaug.

En staselig tobeint spankulerte rundt med årvåkent blikk, omtalt som sekretærfugl, det kvasse nebbet klart for både angrep og forsvar.

Flokker av sebra og gnu fant trygghet i mengder, lett skulende på de firhjulede besøkende som bare ble en kort stund før de søkte videre.

Årets kalver holdt seg tett inntil mor, der var det nok enda mer trygt enn ellers i flokken. For i utkanten av mengden lusket rovdyrenes konge og dronning.

Men de hadde nok fortært det de ønsket denne dagen, for de lå bare og pleiet hverandre og nøt ettermiddagssolen. Lettere irritert over alle fluene som ikke viste nødvendig respekt for rojaliteten.

I en av dammene fløt flodhester som forvokste badedyr, heller ikke de nevneverdig opptatt av omgivelsene. Sakte senket de seg under vannet før de atter viste det aller nødvendigste av hodet for å kunne trekke pusten. Og så var det ned i det avkjølende blå igjen. Helt til en fysakk kom for nære. Da var det på tide å gi klar beskjed.

I det dype gresset ved dammens bredde lusket elefanter tilfredse rundt, godt forsynt med sitt grønne himmelrike. Gumlende, gnafsende og viftende med de staselige ørene.

Ugandas nasjonalfugl, den kronede trane spankulerte i flokker på mer brunsvidd grunn. Der fant de frø og insekter og alskens snadder, slik fugler har for vane.

Her i det brune fant også gaseller sitt daglige brød. Årvåkne, vakre og elegante som de er.

Surmulende og arge bøfler vandret over hele sletten. Unge aggressive og hyperkåte okser skulte stygt, og så mest av alt ut til å ville gå til angrep på den nysgjerrige nordboeren som stadig ville nærmere.

Så å si midt i det enorme krateret ligger en alkalisk sjø og damper. Her finnes mineraler og salt som dyrene gjerne tar til seg. Det som kan synes som et øde og dødt sted lokker og frister, mens sola brenner lufta så den vibrerer.

Vortesvinet Pumba vandret også rundt på sletten, gravde i den fortsatt fuktige jorda etter røtter og alskens anna godt. Ustelt og stygg som arvesynden, kan en kanskje si. Men likevel med en sjarm det er vanskelig å ikke smile av.

Plutselig dukker en underlig skapning opp. Beveger seg som en sjøsyk jolle med en ubestemmelig vaggevuggende gange. Ser svært mistenksom ut. Du ska’kke tru at du kan lure meg, nei!

Like bortenfor herjet det en nesten skulle tro var en tohodet siamesisk struts i vilter leik. Et selsomt og fornøyelig spill mellom to hunner bidro til dagens lengste latterkule.

En liten luring av en sjakal lusket i det fjerne, prøvde å gjemme seg, men så tok visst nysgjerrigheten overhånd. Det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av et slikt smilende åsyn. Men det smilet er nok ikke helt ekte…

En sen ettermiddags hetedis varslet tid for oppbrudd. Snart skulle dyene overlates til seg selv igjen. I løpet av kvelds- og nattetimene skulle noen mettes – på andres bekostning. Før en ny dag bød på nye firehjusltrekke.

Men min skulle vende panseret hjemover for nok en fem timers kjøretur.