Balkongperspektiv

Over Havannas gater observeres det, kikkes det, lures det, leves det. På balkongene kan en være en del av det hele og likevel en observatør. En kan la drømmene sveve og tankene gli.

Over til naboen, for eksempel, og lure på hvorfor, hva, hvem og hvordan. I misunnelse, kanskje, over at hun eller han… Eller, muligens, i lettelse over at han eller hun…

Livet leves der oppe. Ihvertfall fragmenter av det. Større eller mindre deler, ja visst, men likevel. Fra vugge til alderdom – om enn ikke grav. Med fargerikt slitte murfasader og smijernsrekkverk som kulisser.

Nyvasket tøy i alle regnbuens kulører flagrer i den lette varme brisen som smyger seg gatelangs. Et skjørt vifter forførende, et skjorteerme lokker lett, et par bukser duver med late bevegelser. Vitner om liv levd innenfor sprukne vegger.

Det ligger mye omsorg og omtanke i nyvasket tøy. En duft av frisk (nåvel….) byluft i nyvasket sengetøy som til kvelden strekkes over en seng. Godt å legge seg i, bre om seg og slumre inn i .

Og når den praktiske omsorg er unnagjort, er det muligens tid til igjen å tenke eller observere eller drømme eller…

gruble dypt og alvorlig over hvorfor eller hva eller hvordan – eller kanskje aller helst hvem.

Balkonglivet leves av alle, uansett kjønn og alder. Et fristed fra hverdagens kjas, en lunge av egen tid før kveldens dont. Et sted hvor drømmer kan få fritt spillerom og sveve videre etter at drømmeren har forlatt den gelenderinnhegnede utstikkeren.

Men kanskje også et sted hvor savn kan få komme fram. Hvor ble nå det livet jeg ville levd av? Om hun eller han som gikk bort eller dro sin vei? Hvordan havnet jeg her? Alene – eller sammen med noen helt annen?

Selv de tomme balkongene skimrer av det som en gang var. I den gullfargede timen mellom dag og natt. Lukkede dører og stengte vinduer. Lette skygger av forseggjorte border av metall glir sakte med sollyset mot kveld og svalere luft.

Dagens arbeidere har forlatt byggeplassen. Hvor de sakte lokker fram fordums prakt i en evig kamp mot elementene. Men et gjenglemt plagg vitner om at de har vært her – og sladrer om at de kommer tilbake. En annen dag.

Disse små hyllene hvor livet kan leves og beskues, sammen med andre eller alene, gir liv til byens slitte fasader. Forener og skiller. Sorterer.

Små øyer hvor to kan glemme omgivelsene og la samtalen flyte lett. Kjærtegne med ord, med bevegelser og med kropp. Hvor blikk kan møtes og dvele usjenert.

Åpninger hvor gamle og nye venner kan finne hverandre uavhengig av det som til vanlig skiller. Her, på disse få kvadratmetrene, er det ikke rom for kjekling. Men det er himmelhøyt under taket.

Og bak rekkverkene kan selv en skarve besøkende innbille seg at han er en del av byens liv. Kan han drømme, observere, kikke, lure og glede seg over mylderet som omgir. Havanna er vennlig slik.