In Dublins fair city, where the girls are so pretty…
I once set my eyes on sweet Molly Malone. Men hun var omsverma, hun! Av adle slags mannfolk, som de ville sagt det i Stavanger. Men hun sto der, i stoisk ro, uten å ense de stakkars herrer med et blikk.
Og slik har hun stått siden den gang da. Lenge før noen fant på å sette opp statuer av den slags folk. For den gang var det bare storkarer, og da mener jeg karer, som statuer støptes for. Men knapt en eneste av disse statuestaute karene som erobret land og rike og all slags har vel oppnåd et ry og en status som sjømatselgersken fra øya bortenfor Engeland. Hun minnes mens de stolte menn står der i bronse og glemmes. Og gremmes. Hva var det nå den karen var for noe, mon tro?
She wheeled her wheelbarrow through streets broad and narrow, crying cockels and mussels, alive, alive O!