Ikke akkurat hastverk…

…hadde han, den tålmodige Hydraboen. Rytteren som sakte snodde seg langs den støvtørre veien fra Palamidas til Hydra by.

Nært fastlandets Peloponnisos, ytterst ute hvor Argolisbukta møter det store Egeerhavet, er Hydra en av Hellas’ saronisk øyer. Omgitt av hav på alle kanter, synes det i midten av oktober som om øya ikke har sett vann på et osean av tid. Det knusktørre støvet langs grusveien blåses opp for et godt ord – eller et dorskt esels trauste trinn inn mot byen.

Sola hamrer mot tørre kratt og svette panner. Rytteren hviler i ikke-brisen fra sitt firbeinte ridedyrs langsomme framdrift. Kikker ned i møte med en enslig lettkledd, rødbrent nordboer. Hilser ikke. Rir bare videre. Sakte. Tålmodig. Enser verken omgivelsene eller dyret. Beveger seg lett og automatisk med eselets gange. Lar han tankene flagre med luftens dirring? Lukker han sitt sinn mot hverdagen? Bærer han en tung bør, en som legger ansiktsfoldene så alvorlig til?

På vei tilbake fra Palamidas, en tre kvarters tid senere, rusler den rødbrente fra nord sakte forbi eselet og den tause igjen. Apostlenes hester var denne dagen langt hurtigere enn fire hover. Men så bar nå det stakkars asenet tyngre bør. Både sin og rytterens.