Fra Plaza Mayor til Prada

En dag fylt av vandring nærmer seg slutten. Vandring gatelangs i sentrum av Madrid. Slettes ikke en dum måte aa tilbringe en dag…

Siden gårsdagens slutt nesten var begynnelsen av dagen i dag, hadde jeg store planer om å ikke bry meg om å stille opp for omverdenen nevneverdig tidlig. Og jeg trodde virkelig at jeg hadde snytt Madrid for mitt smukke nærvær ved oppstarten av dagen. Helt til jeg kikka på klokka etter at de puslete dusjstrålene hadde gjort seg ferdig med meg. Den gang ei. Klokka var ikke mer enn så vidt passert 9. Jeg begynner å bli gammel 🙁

Men ikke gammel nok til a føle at dagene ikke har mer å gi. Og det første den skulle gi meg var frokost, tenkte jeg. Eller iaffal nesten. For det aller første jeg ville ha ut av den var et nytt rom. Et som ikke hadde balkong ut mot gaten. Den hadde natten vist seg å inneholde mye av det jeg ikke vil ha: støy!

Men så var det frokost. Og den fikk jeg i Ohio. Ikke staten, men kaféen borti og litt nedenfor Gran Via. Et veldig lokalt klientell. Og veldig lokale priser. Noen snaue euros for en deilig engelsk frokost av det gode slaget. Tror jeg har fått meg stamfrokoststed… Hyggelige smil var det å få der, til og med. Sånt liker halvgamle menn fra Norge.

Og så da? Jo, så var det en behagelig rusletur til gamle trakter. Og traktene det her er snakk om er fjorårets Plaza Mayor. Utrolig stemningsfull plass såpass tidlig på dagen. Jeg satte meg godt til rette på en av benkene med kamera i hånd og knipset dagliglivet. Kjærestepar som koser seg, gamle menn som stabber seg over plassen eller skuler småolmt på omverdenen. Og småunger som like stabbende skremmer opp duene. Mye kjekt å beglo når en tar seg tid til det.

Litt rart å være nordboer der denne morgenen. Alle andre var vinterkledde. Bare jeg gikk rundt og småsvettet i kortermet skjorte. Vi er ulike gitt..

Men en kan jo ikke sitte på stumpen og glo hele dagen. Så jeg ruslet og glodde. Ruslet via omveier til Pradomuseet. Som jeg hadde hørt så mye om. Omveiene var stort sett alle tjukkpakket med tutende trafikk. Både to- og firhjulinger hang på tuta alt hva de maktet. Og over surret et helikopter. Skapte en berusende kaotisk atmosfære.

Pradomuseet lå i et gedigent bygg og opptok et helt kvartal. Inn dørene der kostet det noen Euro å komme, men det tok jeg meg faktisk råd til. Skjønt jeg i ettertid er litt usikker på om det var verd det, for å være ærlig. Mange malerier bekledde veggene. Sikkert godt malt hele hurven, men det er begrenset hvor mye interesse jeg klarer å opparbeide av utallige Jesuser på kors, selvhøytidelige adelige og geistlige med alvorstunge blikk og scener hvor mennesker er fryktelig slemme med hverandre. Dreping er tydeligvis fine greier. Lett kjedelig, faktisk.

Og Goya, han som er så anerkjent, hans malerier opplevde jeg som en dyster samling dårlige tegneserieetterlikninger. Slemt sagt? Likevel mener jeg det. Første ladning bilder av han minnet meg om de groteske Franquins Sorte Sider, en burlesk tegneserie som skaperen av Sprint lagde en gang på 70- eller 80-tallet. Kostelig – og i mine øyne mye mer interessante enn de dystre karikaturene til Goya.

Det var faktisk bare ett eneste Goya-maleri jeg likte. Og naturlig måtte det være av en hund. Det var et enkelt maleri. En hund titter skrått opp fra en bakke. Bare hodet dens stikker fram. Det bildet falt jeg for, faktisk. Du får selv vurdere om du liker det eller ei.

Det er ikke helt sant at jeg ikke likte andre bilder. Men fellesnevneren på de fleste var landskap, dyr og natur. Jeg er kanskje litt rar sånn. De beste av disse var virkelig sterke. Og så var det ett bilde hvor en gjeng dødsdømte sto klar til å bli kverka. Maleren hadde her fått fram de ulike følelsene som de som snart skal dø strir med. Ganske sterkt.

Og resten av dagen? Den gikk med til videre ruslinger. Og paellamiddag i nærheten av Gran Plaza. Ganske koselig, faktisk.

Og i morgen er en ny dag. Da skal jeg begynne på rusleturene til Lonely Planet. De har foreslått noen ruter som skal ta meg gjennom brorparten av det som er verd å få med seg her i byen. Gleder meg!