På måfå i medinaen

Ved inngangen til medinaen fulgte vi Rue Jamaa Ez Zituana, men hvor vi så gikk vet bare Allah. Vareutvalget i denne delen av gamlebyen var tydeligvis utelukkende myntet på turister. Alskens nipsgjenstander, tøykameler, t-skjorter, utstoppede slanger, tørkede skorpioner, kniplingsduker, bilder i alskens former, farger og materialer, fezer i alle regnbuens farger, usmakelige plastgjenstander side om side med mer eller mindre forseggjort kunst.

Hele fargeskalaen var representert. Det var lys, ståk, mas og fascinerende. For hvert tiende skritt vi tok var det minst fem selgere som fallbød sitt. ”Special price for you.” ”Where you from?” ”Just look. No buy.” ”Cheap price.» ”Original Tunis.” ”Artist make this.” Og en mengde andre spørsmål og talemåter som fungerte utmerket som åte for å lure oss innom de hundrevis av til randen overfylte småsjapper. Men alltid bare av et enkelt slag. I et strøk gikk det utelukkende i stoff, et annet duker. Et tredje solgte sko, mens atter andre bare hadde keramikk, nips eller smykker. Spesialisering var credoet som rådde i disse ulike soukhene. Butikker som solgte tøy hadde enten dametøy, herretøy eller barnetøy. Aldri en blanding.

I utgangspunktet trodde vi at vi fulgte samme vei ut av medinaen som vi fulgte inn. Men det viste seg snart at vi hadde rotet oss fullstendig bort. En herlig opplevelse!

De turistifiserte strøkene var erstattet av soukher som solgte den slags som menigmann trenger. Fisk, krydder, såper og andre rengjøringsmidler, hverdagsklær, kjøtt og alskens totalt ukjente produkter. Solgt for urimelig lite penger i forhold til nabosjappene noen kvartaler unna. Luktene, lydene og stemningen i disse gatene hadde en helt annen intensitet og karakter enn de vi hadde bevandret tidligere på dagen. Store sekker eksotisk krydder fylte luften med ukjente dufter.

Fersk fisk i alskens former og farger lå ”opplainet” klar til innpakning og tilberedning. Rødt, gult, blått, grønt, grått, hvit, rosa, oransje og tusener av andre farger og nyanser strålte mot oss fra de mange boder. Rått nyslaktet kjøtt angrep både øyne og nese. Uvant å så tydelig se hva kjøttmaten opprinnelig har vært. Høner med alt unntatt fjærbekledning og hode. Stor- og småfe flådd og lett gjenkjennelig, med ”daue aue” pent danderte på slakternes disk. Blodstanken blandet seg med krydderduftene, luktene fra kjente og ukjente frukter og grønnsaker og svetten fra de mange hundre som sakte fant sin vei ned- og oppover de trange smugene og gatene.

Jo lenger vi gikk jo mer ukjent ble strøkene vi kom til. Vi valgte konsekvent å følge smug og gater som skrånte nedover i håp om at dette i hvert fall ville føre oss ut av medinaen et eller annet sted. Strategien førte oss gjennom lutfattige strøk med tiggere langs de fleste gater. Med utstrakte hender eller bokser på bakken forventet de en slant til livets opphold. Men ingen slant fant veien fra våre lommer. Falleferdige hus og portaler. Forsøplede brosteinsgater. Men også ryddige og velholdte strøk med flotte dører i strålende farger, kunstferdig dekorert med nagler.

Alt dette og mer til førte oss omsider til bunns i mylderet og ut av den eldste delen av Tunisias hovedstad.