Et hendelig uhell på Ngui Beach

For et par år siden hadde jeg gleden av å besøke Thailand for første, og hittil eneste gang. Mye kunne vært skrevet om den turen, men den fineste opplevelsen hadde jeg da jeg slo meg gul og blå etter et fall på Ngui Beach.

Det hele begynte med en suppelunsj på en liten restaurant på toppen av en høyde. Etter suppen og Singha-ølet tuslet jeg rolig mot restaurantens terrasse for å ta et bilde av den flotte utsikten fra høyden. Jeg så noe jeg antok var en tretrapp som førte ned en liten avsats, og plantet høyre bein solid ned på denne.

Forskrekkelsen var stor da jeg oppdaget at trappen viste seg å være en særdeles ustø krakkestol som umiddelbart sendte meg mest mulig brutalt på trynet i terrassens sement. Jeg rakk så vidt å rope et «&#¤&%¤#&» og ta meg for før jeg deiset klask i vannrett positur. Skrubbsår, smadret kamera, en liten forskrekkelse og et solid slag mot venstre armledd. Jeg lå paddeflat en liten stund og kjente etter om jeg fremdeles var like hel, og kom til at det egentlig bare var kameraet som hadde gått fløyten. Noe irritert var jeg jo over dette, men syntes tross alt ikke det var noen grunn til å grine over spilt øl.

Svenskene på nabobordet trengte ikke mange sekundene for å summe seg, og etter kort tid var jeg omsvermet av velvillig nabofolk som hjalp med opp i sittende positur på en stol – også denne av tre. Her satt jeg i fred for å summe meg, trodde jeg. Men plutselig satt jeg et helt annet sted – i gamlelandet med kjentfolk rundt meg. Etter en stund kjente jeg duften av stikkende peppermynte, og verden jeg befant meg i løste seg opp, og en helt annerledes virkelighet trådte fram. Rundt meg stod en hel hærskare av folk, de fleste med gylden hudfarge og svart hår. Ved min side knelte en thaimann med en liten flaske med saftig duftende peppermynte/tigerbalsam og så bekymret på meg. Jeg var til å begynne med usikker på hvor jeg befant meg, men kom etter en stund til at den lille avstikkeren til Norge hadde vært en besvimelsesdrøm. Virkeligheten var i Thailand på en høyde ved det andamanske hav. Underlig erkjennelse!

Svenskene spurte om jeg ikke hadde vært der sammen med noen, fikk navnet på mine følgesvenner, og stakk for å få tak i dem. De hadde ruslet ned igjen til stranden. Det var de samme svenskene som hadde oppdaget mitt fall fra høyden som hadde fått med seg fallet tilbake til asfalten og inn i drømmeland. De tilkalte hjelp, og den hjelpen jeg nå fikk må nesten kunne sies å være verd fallet.

På de få minuttene jeg hadde vært tilbake til Norge i hadde et korps av vennlige sjeler fra Ngui trommet seg sammen med et eneste formål: å bistå det vi i Norge ville omtalt som ”en %/&#¤§ utlending”. Pleie og omsorg varte helt til mitt følge rødsprengt og heseblesende stod ved min side. Han undersøkte om jeg hadde pådratt meg en hjernerystelse, og kunne i første omgang avskrive den bekymringen (Det er vel strengt tatt en forsvinnende liten fare for det…). Sammen med kamerat nr. 2 fikk han brakt meg til et skyggefullt sted under tak. En bambusplatting som hundene brukte å slappe av under for å unngå sola og den sterkeste varmen. Her lå det en skumgummimadrass, og på den ble jeg plassert.

En eldre herremann fra Ngui materialiserte seg plutselig ved min side, mannen som hadde ansvaret for å ta imot ankommende båter. Med stødige og erfarne hender masserte han meg lenge, særlig på føtter, legger og lår. En yngre kar som senere tok over ansvaret for meg, sørget for å vedlikeholde duften av tigerbalsam og masserte meg lett mens han gned denne oljen inn på strategiske plasser på hodet. Han fuktet meg også kontinuerlig med en våt klut og sørget på det viset for at jeg holdt meg avkjølt. En knallsøt rød drikk ble framskaffet av stedets damer, og denne ble jeg anbefalt å forsyne meg grådig av mens de reiste meg opp i sittende stilling for å massere rygg og skuldre.

Deretter ble jeg liggende i ro under tak på bambusplattingen under kontinuerlig pleie av denne unge mannen og oppsyn av de øvrige vennlige sjelene på stedet. Også hundene viste omsorg ved vennlige slikk på hånden og vaktsom plassering. Roen falt etter hvert over meg og stedet, og jeg fikk så anledning til å ligge og smile litt over den noe underlige situasjonen jeg befant meg i og observere omgivelsene.

Apekatten i kjetting i nabopaviljongen spratt opp og ned fra rekkverk og takstolper. Under denne paviljongen mekka en mann på en motorsykkel. I kjøkkenet på andre siden av en liten med store glassløse vinduer prøvesmakte to damer ulike matretter. Bambusplattingen jeg lå på fungerte til vanlig, etter det jeg kunne se, som skole. På veggen ved siden av meg hang en plakat med det thailandske alfabetet, illustrert med bilder og ord om de ulike bokstavlydene. I alt 44 tegn var avbildet, men 7 av disse fantes i ”dobbel” porsjon. Slik sett kan en si at alfabetet bestod av 37 tegn, men 44 lyder. Fantastisk forseggjorte snirklerier, men ikke mer underlige enn at jeg tror det skulle la seg gjøre å lære seg disse tegnene. Men kanskje ikke språket…?

Mens jeg lå slik og funderte og beskuet fikk jeg hyppig tilsyn av min ”guardian angel” som sørget for å holde meg avkjølt, våken og avslappet.

I godt over en time fikk jeg ligge slik. En fremmed midt i de fastboendes hverdagsliv. Jeg har aldri blitt så godt pleiet og tatt vare på tidligere, og kunne ikke annet ennå tenke på hvordan en thailender ville blitt behandlet om han hadde møtt samme skjebne som meg på et lite sted i Norge. Neppe med samme omsorg – om han i det hele tatt hadde fått hjelp. Vi har noe å lære av dette vennlige folket.