Det flyter sammen til slutt, om enn uvillig, det mørke vannet fra det store Atlanterhavet og det lysere fra det vesentlig mindre, om enn ikke akkurat lille, Middelhavet. Og det gjør de her ved Cap Spartel utenfor Tanger i Marokko, det nordvestligste punktet på fastlands-Afrika. Andre språk skiller bedre mellom de store og små havene, eksempelvis engelsk og fransk med Ocean vs. Sea eller Mer. Men det blir litt feil å kalle Middelhavet for en sjø… Kanskje Osean og Hav hadde vært bedre skiller på norsk?
Når du står ved klippene som rager opp mot 326 meter over havene ser du klart hvordan vannet fra de to havene ikke helt har funnet sammen. Sterke strømmer slåss her mellom det nordlige Afrika og sydlige Europa. Jeg var der på en av sikkert flere hundre finværsdager i Tanger, de sier at det kan regne inntil 3 måneder i året her i området, men det er flere måneder til det er sannsynlig at de første dråpene faller.
To tårn markerer Cap Spartel. Det ene står på den høyeste topp og det andre helt på kanten av klippene. Bygd firkantet i en stil som minner om marokkanske moskeers minareter, som altså skiller seg fra de fleste andre i den muslimske verden.
Men her ute på kappet blir det ikke kallet til bønn, men varslet om underliggende farer – altså under baugen. Når været hisser seg opp skal det etter sigende være like heftig her som det vi kan oppleve i det høye nord.
Som andre kapp, f.eks. det mot nord, er Cap Spartel også en sosial møteplass. Både mellom enkeltmennesker, generasjoner og kulturer. På mitt besøk dit hadde det jeg antar var en familie fra nærområdet samlet seg for en liten utflukt. De spiste piknik, skravlet om ditt og datt og nøt utsikten.
Besøkende fra Kina, Frankrike og USA klatret alle opp på det eneste punktet som ikke var sikret, lente seg utover stupet og fikk tatt de nødvendige bildene av seg selv, noen med utrykk av skrekkblandet fryd, andre i ren og skjær skrekk og atter andre, hovedsaklig unge menn fra Kina og USA, i macho-positur. Selv da? Nei, jeg nøyde meg med å ta bilder av havene og menneskene, jeg…
Geir 4. august, 2018
Det jeg lurer på, er hvor mange som faller i sjøen av de dumdristige unge menneskene som tror at lykke er å risikere livet. Jaja, dem om det. Spennende dette, syns jeg
Ståle 5. august, 2018 — Post Author
Vi får håpe ingen har… Tror kanskje den lille muligheten hadde blitt stengt hvis det først skjedde.