Morgen i Chinkozya. På bygdas skole har noen av de tre hundre elevene avsluttet ferien tidlig. De har mye de skulle ha lært. Og i dag kommer det en mzungu, en hvit fyr, for å snakke med dem om livet deres, om sitt land langt mot nord, om likheter og forskjeller, om skolegang.
Møtt av flerstemt velkomstsang, rytmisk klapping og smidig dans. Under to trær. En god time med, til å begynne med, drøyt femti beskjedne unger i alle skolealdre i ”basic school”, fra grade one til grade eight. Tre lærere som ikke helt vet hva de skal gjøre for å få ungene på gli. Men unger er unger. Latteren sitter løst når mzunguen dummer seg ut, svarer på spørsmål med ablegøyer og spøk, men også med alvor og det han kan bidra med.
Fire dørløse klasserom. Tavle. Krittstumper. Noen slitte skolebenker. Flasset maling. Rød jordsand i krokene. Vinduer uten glass. Bølgeblikktak uten himling. Og ivrige lærevillige unger som kappes om å svare på spørsmål, komme opp til tavla med sine forslag på svar. Ingen skam å ta feil, men lovord for å prøve.
Det skorter både på kompetanse og utstyr. De fleste lærerne har ikke selv utdannelse. Er såkalte ”Village Teachers”. Men de gjør sitt beste. Skole er viktig. Veien videre i livet starter der. Om nivået er lavt er det høyere enn ingenting.