I Kilimanjaros skråninger

I nesten halvannen kilometers høyde går livet sin vante gang. I landsbyen Materuni dyrkes den rustrøde jorda slik det har blitt gjort i uminnelige tider. Vekslende mellom bananer, kaffe, mais og andre nyttevekster, har jordbruket satt sitt preg på skråningene opp mot Afrikas topp.

Bosteder ligger spredd som såkorn mellom de utallige åkrene som danner et lappeteppemønster her i høyden over hovedbyen i Kilimanjaroregionen, Moshi.

En av hovedelvene som snor seg ned fra den 5896 meter høye toppen over, danner livsnerven for de som lever her.

Lykkelige barn roper ut ”Msungu” i det de ser den bleike mannen streve seg oppover, innover, sakte framover. Og så springer de så kjapt beina kan bære dem for å forsøke å loppe den pesende bleikingen for noen skarve shilling. Og bleikingen lar seg sjarmere. Og lure.

Til gjengjeld stiller alvorstunge barn seg opp for å bli foreviget av  den kamerabærende. Men alvoret sprekker i gledessmil når 100-shillingsmynter finner veien til små hender. Aller lykkeligst var den alvorligste av dem, hun som bar sin bør på hodet og ved en feiltakelse fikk med seg en hel 500-lapp hjem. Men det kan jo hende at msunguen overlever tapet av de knappe to kronene…

Det er kvinnene og barna som gjør nytte for seg her i høyden. Aller mest kvinnene. Med tunge bører som ville knekt ryggen på en hver nordboer som forsøkte seg på selvsamme.

Mennene synes enten å rusle rundt med sin skarpe panga eller sitter på de mange bulene og drikker lokalt brygg eller flaskeøl.

Nesten oppe ved grensen mellom landsbyfolkenes åkerlapper og Kilimanjaro nasjonalpark kaster elven seg utfor et drøyt 70 meter stup, og danner slik det brudesløraktige fossefallet Kuringe.

Helt nede ved den grunne dammen fossen danner er det himmelsk svalende etter den drøye timens vandring i det fuktige og varme klimaet. En klissvåt rygg kan hvile, og en msungu kan kjenne den lett fuktige luften svale.

Fra toppen av fossen er utsikten skummelt fascinerende mektig. Nedover den trange dalen og ut på de mektige slettene som danner høylandet ved Kilimanjaros fot.

Så langt øyet kan se – og mye lenger. I det fjerne kan den østafrikanske kysten ha blitt skimtet, hvis ikke hetedisen der nede hadde skimret så intenst.

Slik kan en dag pleies til den blir kveld. I skråningene opp mot den i dag blyge Kilimanjaro. Hun hadde nemlig hyllet seg inn i heldekkende skyer som en kysk burkakledd. Selv ikke kveldens varme kunne lokke henne fram.

Men i morgen er atter en dag. Kanskje hun viser seg en siste gang før nordre Tanzania takkes farvel?

Veien tilbake til Moshi er humpete. I en stadig mer tettpakket Dala Dala, en minibuss som i Norge maksimalt ville tatt 12, stues vi på det meste 31. Og når det omsider er fullt, henger tre til seg på i et henslengt armtak i en takgrind.

Kollektivtrafikk er noe annerledes her…