Minaretens gyldne stund

Høyt der oppe stråler den i den tidlige kveldssolen. Nesten gylden troner den stolte, slanke og hvitkalkede søylen av Deira-bydelens minaret. Det spisse taket og den runde balkongen kledd  i islams hellige grønnfarge. Fra de gullfargede høyttalerne kaller muezzinen til bønn. For en nyankommet nordboer lyder det vakkert og eksotisk.

Fra moskéens vinduer henger klær til tørk. Besøkende samler seg ved inngangen, kipper av seg skoene og vasker føttene før de rolig og verdig går inn i den store bønnesalen vi ikke-troende bare kan skimte utenfra.

I gatene og smugene rundt gudshuset syder fremdeles folkelivet. Sakte. Kjøpmenn fallbyr sine varer til de som rusler forbi. Krydder av velkjente og fremmede slag fyller hvite sekker. Det vi hjemme bare ser i små glass i dagligvarebutikkenes hyller bugner det her over av. I et strøk glitrer det i edle metaller. Gull i ubegripelige mengder, smykker av en størrelse som krever sterk rygg for å bæres. Vakkert. Gedigent, Overveldende. Og til tider smakløst.

Nede ved Dubai Creek glir elvebussene, såkalte abraer, fram og tilbake mellom Deira og Bur Dubai. Et stykke bortenfor ligger dhowene ankret opp side ved side. Etter å ha krysset det arabiske hav, den persiske bukt eller det indiske hav, ligger de nå her og venter på ny last før returferden. Mannskapet synes å nyte den noe kjøligere ettermiddagen etter dagens hete. Småprat og glad latter lyder sammen med stendig dunk-dunk fra båttrafikken som glir inn og ut av bukta som forbinder byen med den arabiske gulfen utenfor.

Etter en stund stilner muezzinens klare røst og erstattes av stillheten fra byens rolige lyder. Kvelden er kommet til Dubais Deira.