Skumringstime ved Rio Tejo

Den varme februardagen går mot slutten. Brisen fra Rio Tejo bringer lett genservær selv om sola fortsatt kaster noen stråler mot de som har samlet seg rundt oppdagermonumentet Padrão dos Descobrimentos. Henrik Sjøfareren står der lengst framme og kikker ut over elvemunningen og Atlanterhavet i det fjerne.

Vasco da Gama og Magellan er blant de store gutta (og noen få damer) som står bak han og kikker etter nytt land. 33 i alt, er de. Det 52 meter høye monumentet dominerer omgivelsene, men det er en vennlig dominans nå i kveldssola. På begge sider av det storslåtte kunstverket sløver besøkende i det varme lyset og den myke vinden.

På toppen er det en fascinerende utsikt over by, elv og hav. Sistnevnte kan såvidt skimtes i det fjerne. Store skip smyger seg stille inn og ut av elva, på vei mot eller fra det åpne havet.

Nedenfor, på Avenida de Brasilia, elvepromenaden, myldrer det av rolig slentrende mennesker. Bølgene dasker lett mot den menneskeskapte bredden, og praten går på utallige tungemål.

Noen hundre meter bortenfor ligger vakttårnet Torre de Belém og passer på innløpet til Portugals vakre hovedstadPÅ avstand minner det om et litt keitete bygd skip som aldri har forlatt havna. Men det er samtidig usannsynlig vakkert med sine mange små detaljer og særegne utforminger.

Utsikten motsatt vei domineres av den Golden Gate-aktige Ponte 25 de Abril, en nesten 2,3 kilometer lang hengebro med to plan. Ett firefelts for biler og et tospors for tog. Verdens 20. lengste hengebro er et syn for guder – eller iaffal for nordmenn. Den får bybroa i Stavanger og Mjøsbroa til å blekne. Likheten med den vel 300 meter lengre Golden Gate Bridge i San Francisco er ikke en tilfeldighet. Samme firma står bak begge broene.

På den åpne plassen nedenfor monumentet er det fritt fram for vilter leik. Barn og voksne slipper seg løs, og skoggerlatteren dominerer. Sammen med måkeskrikene. Den vakkert utsmykkede plassen er en gave fra datidens apartheidregime i Sør-Afrika. Ikke akkurat en anbefaling i seg selv, men på den tiden var Portugal også et diktatur, styrt av António de Oliveira Salazar, og ingen av disse to regimene satte vel menneskerettene i høysetet, akkurat.

Nede på elva tøffer små ferger fram og tilbake. Noen hundre meter bortenfor det kjente monumentet ligger en firkantkloss av en betongkonstruksjon med et par utstikkere ut i vannet. Hit setter fergene fra Almada kursen, og bytter ut passsasjerene.

Landhogg foregår i rolige former, godt tilpasset stemningen av slaraffen langs den flere kilometer lange elvepromenaden.

For det er svært få som stresser her på Avenida de Brasilia. Bortsett fra noen få heseblesende joggere, da, ikledd t-skjorter, treningsbukser og myke joggesko. De fleste andre bare rusler i vennlig prat. Noen har funnet seg en benk å hvile på, andre bare stirrer utover den 2 kilometer brede vannåren. Promenaden er et gammelt industriområde omgjort til allemannseie. Lenger borte ligger noe industri fortsatt og klenger seg til bredden av Tejo – eller Tagus, som elva også kalles.

Den fredelige idyllen brytes bare av en konstant dur. Lyden av de utallige bilene som krysser den 70 meter høye broen. Den skyldes at brodekket er kledd med metallrister, noe som også gjør at de som står under dette gedigne røde byggverket kan se rett opp på den intense trafikken. Og innimellom glir det et togsett stille forbi der oppe.

Kveldsturen avsluttes på en restaurant ved Doca de Santo Amaro, en liten havn like under broen. Den gyldne solnedgangen farger alt mykt. Selv trafikkstøyen der oppe synes å mildnes av det gnistrende fargespillet i himmel og elv.