Min Bosporosdag

En gråværsdag førte en bakke ned fra Topkapipalasset til Marmarahavet. Til promenaden som følger denne kyststrekningen av Middelhavet inn til Bosporosstredet.

Vinden blåser lett forsiktig. Rusker litt i vannet med to verdensdeler i seg. En miks av Asia og Europa. På punktet hvor Bosporos blir Marmara står fyrlykten Ahırkapı Feneri og varsler den travle skipstrafikken utenfor om de farene vannveien byr på. Og her har det stått siden 1755. Utallige skip har funnet sitt endelikt i disse farvannene. Og noen av dem har bragt død og fordervelse til byen som står der med et bein i hvert sitt kontinent.

Utenfor Ahırkapı Feneri står han, nesten helt nede hvor strede møter hav, i konsentrert bønn til sin gud. En bønn i et møtepunkt for sivilisasjoner, religioner og kulturer. Mens ute i Marmarahavet ligger tankskip i tusentall tålmodig og venter på sin tur til å laste, losse eller sno seg sakte gjennom Bosporos til Svartehavet.

Der noen finner tro, finner andre kjærlighet. To godt kledde unge finner hverandre i favntak og blodbrus, mens måkene sirkler over dem i søk etter det Odd Børretzen omtaler som «fiskeslo eller noe annet svineri». Og når de finner svineriet, slåss de om det. Ingen kjærlighet er tapt mellom måker, heller ikke de som svever over Bosporos.

Og mens bønnen og romansen går sin gang på land, haster utallige ferger på kryss og tvers over Bosporos. I bakgrunnen troner Bosporosbroen, som binder Ortaköy i Europa og Beylarbeyi i Asia sammen. Halvannen kolometer lang, er den en av to hengebroer som til nå binder verdensdelene sammen. Nattestid lyses den opp av et fargespill iscenesatt av Philips, en glorete oppvisning som fascinerer på underlig vis. En halv mil lenger nord strekker Fatih Sultan Mehmet-broen, også kalt den andre Bosporos-bro, seg over samme vannmasse. En tredje fysisk kobling mellom kontinentene er under konstruksjon, et godt stykke lenger mot nord, der hvor Bosporos møter Svartehavet.

Men det er de utallige fergene og pendlerbåtene som skaper stredets yrende liv. Store og små, gamle og nye, pisker de opp vannet i sin evige ferd mellom by- og verdensdelene.

Kledd i svart, hvitt, rødt og oransje dundrer de fram og tilbake i en vannvei som skifter mellom blått, grått, turkis , grønt og skumhvitt. kapteinene navigerer stødig i vrimmelet. Til tider er marginene så små at en nesten skulle tro det var mulig å gå tørrskodd over stredet.

En velholdt årgangsferge, som likevel bærer preg av utallige krysninger mellom øst og vest, står klar til å starte nok en ferd over. Ute på dekk sørger gråværet  for romslige kår for den som vil. Bare noen få langveisfarende finner veien ut hit. Men inne bobler og syder det i heftige samtaler blant et lite utvalg av de vel femten millioner byboerne. Den gamle pendlerbåten setter i et rykk, og så er den av gårde.

I det fartøyet legger fra, kommer Galatabroen til syne. Med sine fargesprakende restauranter i første etasje og en horde av fiskende menn som slenger sine snører, kroker og håp over broens gelender der oppe i «toppetasjen». Her går praten like livlig som ombord i båtens salong. Godt kledd er de alle, mens de løser verdensproblemer, drømmer på napp og utveksler fiskerskrøner. «En gang klarte jeg nesten å hale i land en rugg som var sååååå lang. Men den glapp i akkurat siste lite»…

Også ute på stredet drømmer enslige menn om det samme.  Deres farkoster ligner prammer og joller blant de langt større passasjerbåtene. En og annen gang blir disse modige og utholdende menn som dverger å regne, når tank- og cruiseskip glir forbi i sin veldige majestet. Det ser ikke ut til at fiskerne kunne bry seg mindre. De har alle blikket festet enten mot den fangsten de håper på eller mot sitt mål for dagen: land og et bedre måltid.

Like før Asias bredder tar imot, passerer pendlerbåten Kız Kulesi, en liten øy med et fyrårn som dekker brorparten av landmassen. Her er det nå en fasjonabel restaurant som krever forhåndsbestilling månedsvis i forveien. Opprinnelig bygd i år 408 f.Kr., har den en historie lengre enn de fleste europeiske land. Perfekt plassert for å kontrollere den hektiske skipstrafikken som har krysset – og krysser – mellom øst og vest, nord og sør. Uendelig og hvhileløst.

Denne lille perlen av et fytårn er også kalt Jomfuens tårn, etter de mange sagnene om herskere som har plassert sine døtre der for å beskytte dem mot beilere og det som verre er – om det da finnes noe som er verre…

Men det er ikke tid til å drømme seg bort i vakre quinders skjebne ute på en øyklatt, for Asias bredder er klare til å ta imot. Og synet av Hagia Sofia på motsatt bredd stanser ethvert ønske om å se noe annet enn denne byens eksotiske og vakre «skyline». Ufattelig at det går an å bli så vant til dette synet, som det Istanbuls befolkning jo må være, at ikke alt stopper opp. Kanskje særlig i de øyeblikkene når muezzinens bønnerop fra de tusen minareter først lyder.

Tilbake i Europa, har kvelden tent lysene over Galatabroen, og en hektisk – og anmassende – aktivitet starter for å kapre kunder til de mange glisne restaurantene. Det er ikke høytid for turister, så innkasterne overbyr hverandre i en kakofoni som ender med at de få besøkende som finner veien ned, rømmer, nærmest i panikk over den ståhei de er opphavet til.

I stedet ender mange opp ved de mange matvognene og serveringsstedene som spesialiserer seg på kjapp og god mat for «Istanbullas». Og en grå betongbenk med utsyn over Galata, Bosporos og Rüstem Paşa-moskeen gir en vakker avrunding på min Bosporosdag. Det er bare å håpe at det blir mange fler.