Den overveldende blå

Rundt et hjørne, og hjertet hopper over et par slag. De vakre, slanke minaretene strekker seg mot himmelen på bygget jeg har drømt om å se siden jeg første gang hørte om det: Den blå moské i Istanbul.

Eller Sultanahmet, som den omtales som i byen ved Bosporus’ bredder. Sultan Ahmet Camii, er det vakre byggverkets egentlige navn. Bygget av Mehmet Aga på oppdrag fra mannen som har gitt moskéen sitt navn. Reist på bare sju år, fra 1609 til 1616, er den et overveldende syn med sine seks slanke minareter og utallige hel- og halvkupler.

Omsluttet av en par-tre meter høy mur som ikke trekker noe fra førsteinntrykket, men som gjør adkomsten litt mer utilgjengelig.

Beveget over synet av moskéen trådte jeg forsktig gjennom portåpningen i det imamens kall til bønn fylte luften. En intens og vakker opplevelse som ga velbehagsfrysninger. Bønneropet, en lyd noe midt imellom katteglam, hardingfele og opera var ikke akkurat vakkert, men likevel så bevegende at jeg til å begynne med ikke klarte annet enn å stå stille og lytte. Nyte. Glede meg over en ikke-troendes nesten-religiøse opplevelse.

Og de troende strømmet til. Fromme og ikke fullt så fromme, opp trappene til inngangene under de vakre grønne plakettskiltene med gullforgylt skrift. Noen vasket sine bein, andre nøyde seg med å ta av skoene.  Alle gikk rolig inn i det hellige rommet for sammen å vende seg mot Mekka og be til sin gud. Til Allah: Allahu Akbar – Allah er stor.

Den blå moskés seks minareter er forseggjorte kunstverk som strekker seg mot den samme himmelen som våre vakre kirkespir. Bare én annen moské i Tyrkia har seks minareter, og den gang moskéen ble oppført skapte antallet furore. Det nye gudshuset ville få like mange minareter som den hellige Ka’aba-moskéen i Mekka. Sultanen fikset denne utfordringen ved enkelt og greit å få oppført en syvende minaret i Mekka.

Den store borggården er omkranset av vakre søyleganger med forseggjorte utsmykninger i rødt og nyanser av grått. Velholdt, med utallige detaljer gir de skjul for både stekende sol og – i mitt tilfelle – sildrende regn.

Borggården, en åpen plass, denne dagen, trolig som alle andre dager, fylt av måpende og beundrende besøkende av alle hudfarger og trosretninger. I midten en liten sekskantet avskjermet renselsesfontene som mest av alt tiltrekker seg oppmerksomhet fordi den, sammenlignet med sine omgivelser, synes så liten.

Mot sør skuer det veldige byggverket over Marmarahavet, den inneklemte nesten-innsjøen som munner ut i Egeerhavet, og slik sett er en del av Middelhavet. Her har tusentalls tankskip ankret opp for å laste eller losse eller begge deler. Så langt øyet kan se ligger de veldige skipene tett i tett så en kunne innbille seg at det gikk å gå tørskodd over til Yalova, Bursa eller Balikesir.

I det som nærmest må kalles en grøft like nedenfor moskéen ligger Arasta Bazaar, en sjarmerende, men likevel bleik etterligning av den veldige, og langt mer berømte, Grand Bazaar noen steinkast i stikk motsatt retning.

Etter bønnetid åpnes Sultanahmet for oss vantro, så sant vi er i stand til å respektere noen gyldne regler: ta av skoene, samt å kle og te oss sømmelig. Og det er nesten umulig ikke instinktivt å følge disse enkle bestemmelsene. Til det er det utvendig så grå og monumentale, innvendig så mektig og vakkert at sokkelestlisting og stille hvisking blir den eneste naturlige oppførsel.

Et vakkert teppe i rødtoner dekker hele det veldige gulvet, og bak en beskjeden tresperre har troende samlet seg til fortsatt bønn, stille kontemplasjon eller samtale. Blikket søker naturlig de veldige himlingene og kuplene høyt der oppe. Dekket av over 20 000 håndmalte fliser i utsøkte mønstre leder de et dempet lys til de fleste kriker og kroker fra mer enn 260 vinduer. Fra taket henger det en veldig sirkelformet lysekrone over bønneområdet, og utallige andre små lamper bidrar til den særpregede stemningen.

Den største og høyeste kuppelen er stemt i blå toner, og det er lyset fra denne og en rekke mindre hel- og halvkupler av tilsvarende kulør moskéen har fått sitt «klengenavn». Lyset er nesten magisk, og inngir en atmosfære av ro, verdighet og stillferdig oppstemthet.

Helt framme, i retning Mekka og Marmarahavet sitter menn bøyd i dyp bønn. En eldre imam med velstelt skjegg og alvorlig mine leder an. Hans holdning inngir respekt og ro. Han sitter stille foran vinduene i mihraben. Han har ingen av de mer overivrige faktene til yngre menn. De besøker kanskje Sultan Ahmet Camii for første gang. Det er nok mange år siden den eldre første gang trådte over dørstokken.

Lengst bak, bak solide stengsler og under lave tak finner kvinnene sin mer kummerlige plass for bønn. Dypt alvorlig, med hår og legeme sømmelig tildekket, vender også de seg mot den hellige by. De påkostede utsmykningene med keramiske fliser og vakkert utformede vinduer, som ellers dominerer det vakre bygget, er her ikke så synlige. Men utsøkte utskjæringer pryder også her vegger og avskjerminger.  Kvinnens plass i moskéen er svært tydelig underordnet mannens. Men den inderlighet som de møter sin gud med, står ikke noe tilbake for de som kan ta sin plass lenger fram.

Etter bønnetid samles unge og gamle av begge kjønn ved Sultanahmet Park til livlige samtaler og sprudlende latter. De unge slenger seg ned på lett regnfuktige brune trebenker. Etter den alvorstunge bønnestunden er det nødvendig å slippe de lette følelsene fri. Og det merkes på stemning og ansiktsuttrykk.

Det er kveld. Den blå moské er badet i gult og hvitt lys, og gir det verdige byggets klengenavn et anstrøk av løgn. Den gyldne moské synes som en mer treffende betegnelse. Dagens siste bønnerop har gjallet fra minaretenes høyttalere. Men det hersker fremdeles en stemning av fred og inderlig ro i områdene rundt bygget.

Utenfor moskémurene, i parken, skyter vannstråler fra fontenen oppover, innover, stadig høyere, stadig mer fantasifullt. Lyset skifter fra rødt til rosa til blått. Til islams grønne. Og så stilner strålene. Før de atter starter syklusen med skiftende formasjoner og farger.

Mitt møte med den blå moské ble sterkt, og ga også rom for ettertanke.