Osiris’ øyne

De ser farer og beskytter, gjør de, øynene. På oppstemt og oppviglersk hav, når ingen andre ser døyten.

Og slik kommer de seg trygt tilbake, Maltas fiskere. Til land, til havna, til sine kjære – og til alt det som gir grå hår og smilerynker.

I  fiskerlandsbyen Marsaxlokks havn ligger de og duver, båter i alle størrelser. Malt i tradisjonelle friske farger og med Osiris’ øyne i baugen.

Blått, gult, grønt, rødt, hvitt og en dæsj brunt. De ligner smykker og pyntegjenstander, så nennsomt dekorerte som de er, de tradisjonelle farkostene.

Helt til du ser en traust, godt voksen mann i slitte arbeidsklær forsiktig trå bunnen, nennsomt lete fram garn, snøre eller annet han sirlig har lagt på sin rettmessige plass.

Blant sandfargede hus nærmest stråler båtene. I alskens størrelser duver de forsiktig på de lette bølgene som dvaskt ruller mot land. Fra bittesmå joller en nesten må tre på seg til ikke så verst store trålere. Nesten alle rikt utsmykkede. Ikke like, men over samme tema.

Tradisjonelle maltesiske fiskebåter, luzzuer som de kalles, er å se i alle maltesiske havner. Men ikke noe sted florerer de så mye som her i Marsaxlokk.

Og det er her de aller mest har gitt byboerne levebrød på ulikt vis. Gjennom delikatessene som de mange luzzuene bringer med seg fra havet utenfor. Og som følge av turister og fotofomlere fra nord, som ens ærend besøker byen for å se de vakre båtene.

Men fiskerne og byens øvrige borgere lar seg i liten grad affisere av kamerabærende slasker. Hverdagens gjøremål går videre slik de alltid har gjort. Samtalene om vær, vind, de store problemer og de små utfordringer likeså. Helt uavhengig av alle de som kommer og går, som ser byen mer som en kulisse enn det levende samfunnet det faktisk er.

Men det kunne ikke luzzueierne bry seg mindre om.