Der veteranbussene bor

Alle tiders er de, Maltas busser. Fra før og nå – og fra alle årene imellom. Her møtes de i et ikke-diskriminerende fellesskap. Ruller rundt på de sandfargede øyenes slitte veier i det tempoet doningen tillater.

Forbrødret gjennom de samme fargene og hverdagene på veier som nesten ikke kan omtales som det. Men de mange gamle (og noen unge) bussene finner stadig og stødig sin vei langs Maltas spindelrutenett som nesten alle – ihvertfall de på hovedøya – møtes i sentrum: City Gate Bus Terminus i den sirkelformede plassen mellom hovedstaden Valletta og den størrre nabobyen Floriana.

Rundt den ruvende Triton-fontenen samles de etter endt dont. Både bussene og sjåførene. De tobeinte for en slabberas. De gulrødhvite firhjulingene for stell og velfortjent hvile. Her pleies bussene etter alle kunstens regler. Kluter finnes fram, støv og lort pusses av. Særlig på de gamle erverdige doningene. De som har surret og gått i utallige år allerede, og som ikke ser ut til å skulle finne skraphaugens hvile i overskuelig framtid. De nyere blir langt dårligere oppvartet.

American Indiana er første møte med de elegante gamle. Fra forstaden Marsaskala en liten time utenfor hovedstaden. Forsiktig kommer den utsmykkede gamle nedover alléen utenfor hotellet. Det tørre støvet har lagt seg som et tykt belegg fra forhjulene og bakover, men fronten er underlig nok gullende rein.

Innvendig har tiden stått stille siden den først rullet ut av Leyland-fabrikken en gang på midten av forrige århundre. Bare litt slitt. Et skilt ved den unge sjåførens side overlater sikkerheten i Guds hender. En kristen utgave av islams «Inshallah». Et par hakk lenger ned dingler en plakat med en lettkledd forførerinde. Forøvrig bare en plakat med takstinformasjon og prisen på gebyret for å ikke kunne framvise gyldig billett ved kontroll.

Til tross for at alle doningene er kledd i samme fargedrakt, er de så uensartet en forsamling som tenkes kan. Runde og firkantede. Gamle og nye. Store og små og midtimellom. Enøyde og toøyde. Mange med en utrolig detaljrikdom i utsmykning, både i lakk, støtfangere, lykter og radiatoråpninger. Bringer tankene i retning av smijernsrekkverk av gammel årgang.

Å trå trinnene inn er som å stige inn i et museum, som å ta turen tilbake i tid. For 47 europeiske cent, knappe fire kroner, får den reisende to reiser: Til bestemmelsesstedet, nesten hvorsomhelst på øya, og tilbake til den gang da.

Leyland og Bedford hovedsaklig. Begge selskap som har gått over i historien. Overtatt og videreprodusert av ikke-briter noen få år, for så å forsvinne helt. Men her på Malta lever de videre. Ja, flere av de eldste synes nesten nye. Helt til de skal opp en bratt kneik.

Da skiftes girene nedover i radig fart. Og til slutt er det bare det første som gjelder. Hvinende som en nystukken gris sliter den gulrødhvite seg til topps for så å hive seg utfor bakken på den andre siden i ren og skjær lykkerus over at hjulene atter får trille fritt. Fram til neste motbakke.

Mange flotte gamle, javisst. Men den flotteste og kanskje eldste av dem alle er vel denne fra bussprodusenten Fordson Thames fra en gang mellom 1939 og 1957. For det var i denne perioden Ford anglifiserte navnet på sine britiskproduserte fra det tidligere Fordson. Senere tok de steget ut og kalte dem Thames, enkelt og greit. Selvsagt ga de opp dette forsøket på å virke britiske, og endte opp med det akk så kjedelige «Ford» etter noen skarve år. Litt som å kalle et fyselskap for noe så sært som «SAS Braathens» eller noe…

Og den gamle erverdige ble elegant turnert av en annen godt voksen og nesten like erverdig. Kanskje Maltas vennligste bussjåfør. Trolig han den gamle sangen er skrevet om. Den om godt humør, vet dere. Smilte vennlig til en krakilsk og bleikfeit nordfra-fotograf som knapt kunne få nok av den flotte og velholdte firhjulingen. Stille som en velsmurt symaskin gled den gamle britiske bussen ut fra sin holdeplass i St. James Ditch for å snirkle seg i retning av Birkirkara. Sånn offisielt mest kjent for sin kirke. For den bleikfeite var nok bussen som kunne ta han dit av langt større interesse…

Men uansett om firhjulingene tok sine passasjerer til Birkirkara, Marsaxlokk, Marsaskala, Victoria, Mdina, Rabat, Vittoriosa, Cirkewwa eller hvorsomhelst, ønsket de alle som en de påstigende «Welcome aboard». Når fikk du sist den velkomsten på en buss?

Sein kveld på City Gate Bus Terminus. Noen slengere av noen busser står og venter på å fylles. En og annen glir sakte og merkverdig stille forbi rundt Triton-fontenen. Kveldsvarm stille luft. Uvant til å være den siste oktober. T-skjorta er ikke erstattet av varmere plagg. Par står ved de blåhvite skiltene i vennlig prat. Noen med hendene i lomma. Andre med dem sammenfiltret i hverandres. Forelskede blikk. Guttene i en liten ungdomsgjeng tøffer seg for hverandre og oss som ser på. Men stillferdig. Skjorter kneppet opp til litt nedpå brystkasser prydet med kors. Rolig og vennlig, nesten britisk, kødannelse når bussjåføren omsider slentrer til. Sakte fylles bussen før også dens hjul settes i bevegelse. Mot Marsaskala.

Den stappfulle 60-tallsdoningen tømmes sakte og jevnt gjennom hyppige stopp. Bare få stiger ombord. Det stunder mot natt. Til slutt er det bare en bussjåfør og en kameraslepende nordmann igjen. Før også han forlater sjåføren og den gulrødhvite.

Ved utgangsdøra kaster kameraslasken et blikk på skiltet nede ved sjåførens side: «Come as a guest. Leave as a friend». Det er lett å bli godvenn med Maltas busser.