Bratte og svært så lettkledde stiger de. Rett opp av havet. Nesten. Første møte eller siste farvel med de britiske øyene hvis den mest kjente vannveien brukes.
Drøye tre mil unna snakkes det fransk, men her er det først og fremst vinden som kan høres. Dønningene kaster seg mot bølgebryterne, spruter saltvann innover land og de buktende stiene som krysser heia.
The White Cliffs of Dover, landemerket som er synlig fra kontinentet, er like fascinerende som gjetordene tilsier. Nå tidlig i februar biter den kalde blesten i bare øreflipper. Frosne hender prøver å holde et puslete lite kamera med få megapiksler varmt slik at batteriene ikke skal tømmes. Selv om kulden kjennes godt, bergtar de hvite kalksteinsklippene. På det høyeste henger de 106 meter over havet der nede. Og stedvis er det bare hvit steinstrand som skiller dem fra den engelske kanal.
Minnet fra besøket ved de hvite klippene er sårt. En god venn tok farvel for siste gang kvelden før, få timer etter at jeg kom til hans sykeseng. Jeg savner han, hans underfundige humor og smilehullene som hadde fått så mye mosjon i løpet av hans korte liv. Det var nok derfor de var så dype. Tonene fra Roger Whittakers «The Last Farewell» spiller i mitt sinn når bildene fra Dover hentes fram. Med gitar. Det var det som var Lars’ instrument.
vibeke 19. mars, 2009
Jeg har ikke vært så mange plassene i verden. Som regel er dine reiseskildringer fra plasser som for meg er eksotiske, selv om det er på Jæren. Men disse hvite klippene i Dover, de har jeg hatt nærkontakt med. Derfor denne sang, som jeg tenker på når jeg ser bilder og leser om landskapet. En sang til deg og din venn.
There’ll be bluebirds over
The white cliffs of Dover,
Tomorrow
Just you wait and see.
There’ll be joy and laughter
And peace ever after,
Tomorrow
When the world is free,
The shepherd will count his sheep
The valleys will bloom again,
And Jimmy will go to sleep
In his own little room again,
There’ll be bluebirds over
The white cliffs of Dover,
Tomorrow
Just you wait and see.
vibekes siste bloggpost..Frynset i kantene
Ståle 20. mars, 2009 — Post Author
Vibeke:
Ja, de strofene der gikk jeg også og nynnet på mens jeg prøvde å innfinne meg med at en god vann ikke var lenger. Men jeg kjente ikke hele teksten, så det var godt å få den av deg. Takk skal du ha. Både for tekst og for omtanke. Min sorg er nok etter hvert bearbeidet, men savnet av den smilende Lars er der – og vil nok fortsette med det.
Gode Husmoren:
Jeg er glad for at jeg kunne være der, og håper at nærværet mitt har hjulpet littegranne – selv om det lange året som har gått siden disse dagene har vært lengre og brattere enn godt har vært.
Mange varme klemmer tilbake.
PS: I løpet av helga skal bloggene dine våkne til live 😉
Rune:
Hjertelig takk for medfølelse, Rune. Akkurat denne sorgtunge turen til England ligger et godt år tilbake i tid, men jeg syns fortsatt at jeg til stadighet ser den gode venn borti gata. Smilende. Og så er det ikke han. Etter hvert er jeg kommet dithen at jeg først og fremst er glad for at jeg fikk kjenne Lars. Han var på veldig mange måter en spesiell mann – med livsglede helt til det siste.
Ivar:
Takk til deg også, for varme ord og for omtanke. De snart 14 månedene som har gått siden jeg satt ved sykesengen i London har vært spesielt på mange vis. Sorgen min har jeg nok bearbeidet, men savnet er der – og sterk medfølelse med Lars’ gode livsledsager har vært stort. Livet som ung enke er nok ikke så lett…
Ilan:
Thank you. The shot is from Dover on the south coast of England, so it’s a famous view. I visited Dover in the beginning of February last year. The winds swept the grass covered fields and whipped the ocean. But the cliffs stood proud. This is my favourite shot from the day. Probably because of the immense contrast between the red clad man and the stark surroundings.
Marius:
Varme takk til deg osgå. Minnene fra hendelsene i fjorårets februar blir nok med meg resten av livet. På tross av det vanskelige i opplevelsen, er jeg glad jeg var der hos han og hans gode «kjæreste», som de fortsatte å kalle hverandre hele ekteskapet gjennom. Det er få mennesker jeg beundrer mer enn disse to. Det er godt å ha kjent Lars – og å kjenne henne.
Husmoren 20. mars, 2009
Thanks for being there for/with me that day!
Hugs!
Rune 20. mars, 2009
Noen ganger blir ord overflødige, men også nødvendige. Føler med deg i tapet av din venn Ståle!
Runes siste bloggpost..SkyWatch 15
Ivar 20. mars, 2009
Noen minner er vondere enn andre, men samtidig må en prøve og se forbi de vonde minner og finne de gode…
Fint bilde, og takk for at du deler dine minner med oss.
Ivars siste bloggpost..Look at me, look at me…
Ilan 20. mars, 2009
With that red coat, in contrast with those white mountains and green grass – Just perfect 🙂
Great scenery!
Ilans siste bloggpost..Flying Fish
Marius 20. mars, 2009
Flott bilde, man kan nesten føle at man er der.
Sitter her å ser og leser med en tåre i øyekroken, føler med deg…
Marius
Mariuss siste bloggpost..Pink
Solskygge 20. mars, 2009
«De beste går alltid først»…
Ofte kan det virke som om det ligger noe i det ordtaket. Disse menneskene som beriker ens eget liv så til de grader, for å bli borte altfor tidlig. Men berikelsen forblir jo der, inne i oss.
Vakkert og vemodig skrevet, Ståle.
Solskygges siste bloggpost..Vannmannen min og andre biter av meg
Ståle 21. mars, 2009 — Post Author
Takk, Solskygge. Det er rart å tenke på at et så levende menneske ikke er mer. Sårt, men jeg velger å være glad for at han snublet inn i livet mitt en ti års tid. Mye latter og fine stunder ble det. Og nå har jeg jo minnene om en flott fyr. «Berikelse» var det rette ordet.
Tor Amundsen 22. mars, 2009
Vakkert skildret om savn. Føler med deg.
Some may come, some may go, but the memories are there forever.
Tor Amundsens siste bloggpost..Sex og singelliv.
Ståle 24. mars, 2009 — Post Author
Tor:
Takk for god og varmende kommentar. Det er godt å kunne minnes en god venn, og å glede seg over de minnene som tross alt er igjen etter den stunda jeg fikk kjenne han.
Simen S.:
Jeg må få takke deg også. Det betyr en del for meg at jeg klarer å formidle noe med det jeg skriver og med de bildene jeg tar. Slike tilbakemeldinger som det du gir, varmer.
Simen S. 22. mars, 2009
Sterk tekst Ståle!
Bildet likte jeg serdeles godt- rødfargen som gav blikkfang og kanskje symboliserer den røde linje gjennom livet og at den fortsetter fremover etter døden mot det ukjente… ? Sammen med teksten ble det en fin totalopplevelse for meg!
Simen S.s siste bloggpost..Fornemmelse av vår
Tornerose 25. mars, 2009
Som det er nevnt så blir noen ganger ord overflødige eller vanskelig å få fra. Men jeg føler også veldig med deg, det er tungt å miste en venn som har betydd mye for en i livet sitt. du skriver så sårt og vakkert, og med bildet som bakteppe og kommentarene under her, så blir jegsittende med noen tårer i øyenkroken. Håper minnene dere har sammen alltid skal få være der
Torneroses siste bloggpost..Han stod opp igjen, men ikke tredje dag
Ståle 25. mars, 2009 — Post Author
Jo, jeg kommer nok alltid til å huske Lars. Var i dag på en av byøyene her i Stavanger, og minnene om hans siste besøk hit var sterke. Han var allerede da ganske redusert da, så vi ruslet en rolig tur i sommersol mens måker og unger skreik i livsglede. Han var en mann med mye varme og godhet i seg, og var i stand til å nyte selv de tøffeste dager. Hvis han en dag følte seg mindre utkjørt enn dagen før, var det grunn god nok til å mene at dagen var perfekt. Jeg tror aldri jeg har møtt noen med en slik evne til å glede seg over livet. Det er godt å ha kjent en slik mann.
John 26. mars, 2009
Meget fin, sterk og personlig post. Føler med deg.
Johns siste bloggpost..Sky watch friday # 51
Ståle 29. mars, 2009 — Post Author
Takk skal du ha, John. Godt å høre at jeg klarer å formidle litt gjennom formuleringene mine.
Alt godt til deg!