Den gamle vannveien

Ned en bakke og rundt en sving, ute i bydelen Campolide, står den der plutselig. Midt i tettbebyggelsen. Som pyramidene i Giza troner den uvirkelig over hustakene. Det oppleves like absurd som å se en dinosaur beite fredelig blant kyr i en åkereng.

Den nesten to mil lange Aqueduto das Águas Livres, akvedukten som ble påbegynt i 1728, snor seg i landskapet som et gigantisk tusenbein. Siste stein ble først mørtlet fast 107 år etter at byggverket ble påbegynt. Bygget så solid at den som et av få byggverk fortsatt stod etter at jordskjelvet raserte Lisboa i 1755.

I dag suser bilene på en motorvei under de høyeste beina. Litt lenger opp i bakken springer unger mellom andre, i fredelige boligstrøk. Det erværdige byggverket har sett flere bydeler springe opp på begge sider av den, på det meste, 65 meter høye grå kolossen. Fargerike små villaer står i sterk kontrast til det voldsomme grå.

Vannet strømmer fortsatt gjennom vannåren, båret av søyler som møtes i 109 spissbuer. Tiden har farget hver stein i en egen grånyanse, og ettermiddagslyset leker med de mange sjatteringene.

På den andre siden av motorveien skriker upersonlige boligblokker mot det bestandige grå. Kontrasten forsterkes av de runde parabolantennene som tyter fram som høstens sopper. Selv om blokkene er flere hundreår yngre enn den kunstige vannåren, virker de fleste av dem langt mer slitte. Akvedukten står nok lenge etter at betongklossene er borte.

Aqueduto das Águas Livres ble bygget på ordre av kong Dom João V, og ga hovedstaden dens første stabile vannkilde. Vannet strømmer fortsatt.