Gedigen og gavmild

Ved Bernardinkirken i det sentrale Minsk i begynnelsen av mai. Festdagen 1. mai er nettopp ferdig. Folk flest har vendt tilbake til sin travle hverdag. Men ikke så travel at en krok av en tigger ikke kan få sitt å leve for.

De som haster til og fra er opptatt med seg og sitt. Den bleke vårsola varmer ikke mye, så vinterklærne henger fortsatt i flere lag rundt de ferme kroppene.

Damenes skaut er sterke påminnelser om at Minsk var langt bak det vi en gang kalte Jernteppet. Det samme er de kyrilliske bokstavene som en besøkende møysommelig må stave seg gjennom for å kunne tyde kart, skilt og menyer. Moskvitsj- og Volgabiler preger trafikkbildet. Stolte brede avenyer med spartansk trafikk. Bygget for storslagenhet, ikke realistisk kapasitet. Mastodontiske byggverk dominerer det meste av byen, enten det er gustengrå boligblokker av ekstreme proposjoner eller stolte bygårder i stalinistisk prakt. Mange kunstverk bærer preg av å ha blitt reist under kommunisttiden, og forkynner budskapet om den stolte arbeider.

Lenin står fortsatt på sokkelen sin i Minsk, og gatene bærer navn som Vul Lenina og Vul Karla Marxa. KGBs hovedkvarter er fremdeles der det var den gang da, og på toppen av samfunnet troner Europas siste diktator. Hviterussland har ikke tatt steget ut av forgangne tider, og oppleves derfor som et besøk tilbake til barn- og ungdommens bilde av Øst-Europa. Bortsett fra McDonalds som har funnet lokaler i en av byens enorme og forseggjorte stalinistiske bygninger langs paradegaten Praspekt Francyska Skaryny.

Men det er mulig å lure vennlige smil ut av folk. De stotrer forsiktig på dårlig engelsk eller tysk hvis de først får spørsmål om et eller annet. Særlig de unge er mottakelige for kontakt. Og alle synes å bry seg om sin neste. Ihvertfall nok til å ikke gå forbi en krok som står med lua i hånda og ber om en slant. Visst er de fattige selv, men ikke like fattig som han.