Etter en alt for lang togtur fra Verona var det underlig godt å rolig vandre langs strandpromenaden i Nice en sen kveld i oktober.
Et mildt duskregn lettet trykket som hadde bygd seg opp i skallen etter 16 timer i en fullsatt italiensk seksmannskupé uten nevneverdig lufttilførsel. Samtlige så lettet ut da vi mer eller mindre ramlet ut av det italienske og inn i det franske togsettet.
Det var tydelig at høsten også var på vei til strender langt sydligere enn de hjemlige. Tykke gensere og varme jakker var heller regelen enn unntaket. Bortsett fra de to joggerne som nærmest spant forbi. De syntes langt varmere enn oss andre som mer hutret enn svettet.
Det var nesten så en vurderte å trekke i kortbukse selv. Men bare nesten. Rolig rusling passer feriemodus bedre enn høy hastighet og dissende joggevom. Dessuten serverte uterestaurantene fremdeles nydampede blåskjell, noe som vanskelig lar seg kombinere med overdreven fysisk fostring…
vibeke 4. oktober, 2008
Jøss! Dette var et sabla godt bilde. Nesten som et spøkelse 🙂
Av og til er rolig feriemodus bedre enn hurtigtog, særlig på Rivieraen, med dampende blåskjell. DET hørtes godt ut.
vibekes siste bloggpost..PAUSE…..
Geir 4. oktober, 2008
Jeg trodde først det var en eller annen fyr som var på full fart enten hjem eller til et hotell for å finne buksa si med dress-skjorta flagrende etter en dampende fest med uforutsette aktiviteter der bukser gjerne trekkes ned og kanskje til og med forsvinner sammen med undisen, men så fant han ut da han skulle hjem at han hadde forlagt det nødvendige klesplagget fra seg og nå var han i full fart tilbake for å hente det.
Men når du sier det, så ser jeg at det er to joggere ja. Ja ja, langt mer forklarlig, men du verden så mye mindre spennende.
Den forklaringen med joggevom gav også en side-effekt ved opplevelsen av bildet som du sikkert ikke hadde tiltenkt. Bildet var nemlig i utgangspunktet estetisk meget behagelig. Fin komposisjon, god bruk av diagonale linjer, og fotografert like før det ble helt mørkt, og dermed bevarer du den fine blågrå fargen på himmelen, noe som også gjør bildet mer behagelig og spennende å se på.
Blåskjell? Nam Nam.
Geirs siste bloggpost..Minner om fotokonkurransen
Ståle 5. oktober, 2008 — Post Author
Vibeke:
Hjertelig takk skal du ha for at du tar deg en pause fra Gadamer for å kikke innom – og for en trivelig kommentar. Jeg er sabla glad i blåskjell, men spiser det så sjelden. Nesten bare når jeg er på reise i sør-Eurpa. Hmmm. Kanskje det er derfor jeg liker det så godt 🙂
Brodern:
Du har mange rare tanker i hodet, du…
Den først assosiasjonen din tyder på at du er på vei inn i panikkalderen… Den andre vil jeg ikke en gang begynne å tolke. Joggevom er slikt som jeg og noen andre godt bespiste gubber har utviklet. Ikke dermed sagt at de to som trippet forbi meg hadde antydning av det…
Takk for godord om bildet, likevel 😉
Forøvrig helt enig med deg når det gjelder blåskjell, men det går vel fram av teksten…
selsius 5. oktober, 2008
The Loneliness of the Long Distance Runner. (Iron Maiden) Det var nå det jeg tenkte da, selv om joggeren ikke er alene. Flott bilde med fine bevegelser. Blåskjell har jeg aldri smakt, selv om favoritt maten min kommer fra havet, der er det mye godsaker så det er sikker godt det også?
Fortsatt god søndag!
Simen S. 5. oktober, 2008
He, he.. må le av deg Geir, du er nok en ekte broremann med slike ideer! 🙂
Tøft at joggerene er de eneste som er i bevegelse og jeg er imponert over deg Ståle som har fått alle til å stå helt i ro!
Ståle 6. oktober, 2008 — Post Author
Selsius:
Den tittelen der er i mitt hode ikke Iron Maiden, men forfatteren Alan Sillitoe 🙂 Og blåskjell må du smake. Nam!
Moro at du likte bildet. Det er et av to favoritter fra Nice. Tatt med et lite kompaktkamera som sang på siste verset. Men det tok ok bilder så lenge det levde.
Simen S.
Tror det må en bror til for å tenke slik brodern gjør 🙂
Du kan tro det var kostbart å få alle menneskene til å stå klink rolig over lengre tid… Sannheten er at det er voksdukker 😉