Et besøk i utryddelsesleiren Birkenau ved den polske byen Oświęcim, stedet som har gitt de fleste språk et av de hardeste og mest umenneskelige ord, det tyske Auschwitz, er rystende.
Halvannen million barn, unge, mødre, fedre og besteforeldre ble tilintetgjort her. Fordi de ikke var av rett avstamning. Mange rakk bare å ankomme før de ble myrdet. Resten ble stuet sammen i brakker under umenneskelige forhold. I «køyer» av grovt tre, eller kanskje en heller skal kalle det «hyller», tilbragte de mørke og kalde netter i visshet om at det kunne være deres siste natt.
Det gjorde sterkt inntrykk å vandre inn gjennom den velkjente porten med jernbanesporene som førte utallige inn i lidelse og død etter det som må kunne kalles «frakt», gjerne over flere uker, i godsvogner.
Å se de ufattelig kummerlige forholdene disse menneskene ble plassert. Det harde inntrykket fra de elektrifiserte piggtrådgjerdene. Restene av gasskamrene hvor utallige gikk en uforståelig slutt i møte. Brakka hvor «sykepleiere» myrdet nyfødte barn i kaldt blod mens de nybakte mødrene så på – og visste at det etterpå var deres tur. «Forsøkene» som Mengele og hans gjeng av torturister utsatte lidende mennesker for – i en såkalt «vitenskaps» navn.
Og å vite at menn og kvinner som sto for udådene, fredelig gikk hjem etter endt arbeidsdag, til sine ektefeller og barn, opptok sine fredelige familieliv som «de gode borgere» av det nazistiske samfunn de så seg selv som.
En tørket og visnet rose på «hyllene» som gjennom noen få år på begynnelsen av 1940-tallet bar så mye lidelse, ble et sterkt bilde både på menneskelig- og umenneskelighet.
Bildet er svakt etterbehandlet i Adobe Lightroom ved at noe av fargenyansene i omgivelsene er tatt bort. Men det var så få farger der unntatt det svake grønne og røde skjæret i rosen…
Joakim 10. september, 2008
Nydelig og sterkt bilde!
Det har skjedd mye styggedom i verden, beklageligvis…
Joakims siste bloggpost..Kverulanten trenger ny pc
Ståle 11. september, 2008 — Post Author
Hei Joakim, og velkommen hit.
Hyggelig at du likte bildet. Synet av den enslige tørkede og vissne rosen i det brutale miljøet, ble et av de sterkeste synene som møtte meg ved besøket i Birkenau. Og kanskje det som henger mest igjen i ettertid.
Ivar 12. september, 2008
Flott og sterkt bilde. Godt komponert, en enkel rose til minne om en av verdens verste masseutryddeelse forsøk.
grøftekanten 12. september, 2008
Et bilde med mange følelser!
Svart-hvite bilder har noe helt spesielt over seg.
Ståle 13. september, 2008 — Post Author
Ivar:
Takk skal du ha for kommentaren. Hyggelig at du syns bildet er bra 🙂
Jeg syns kanskje den enslige rosen var det riktigste formidlingen av uhyrlighetene i Auschwitz/Birkenau. Det som jeg følte mest på ved besøket der, var den systematikken og kaldblodigheten som nazistene gjennomførte sitt folkemord med. Det var ikke noe tegn til villskap eller affeksjon. Bare ren, utspekulert djevelskap.
Grøftekanten:
Hvis bildet formidler mange følelser, er det så absolutt i tråd med opplevelsen av å besøke Auschwitz. Det ga også mange følelser og tanker.
Jeg liker også svart/hvit-bilder. Av og til er de mer uttrykksfulle enn fargebilder. Hvis du kikker nøye etter, kan du se at jeg har beholdt fargene på rosen. En antyding av rødt og grønt henger igjen. Og omgivelsene den lå i, var jo så og si svart/hvite. Så det er veldig lite som er gjort med bildet i etterbehandlingen…
selsius 14. september, 2008
Måtte vi aldri glemme disse grusomme handlingene. At det er mulig og ha en så mørk side er ikke lett og forstå. Jeg var langt fra påtenkt på den tiden, men har fått min dose av forståelse over grusomhetene på den tiden, nok til å ha masse mareritt om det, det er nok for meg. Bildet fremstår som sterkt, usminket og rått, samtidlig som det er noe vakkert over det, som da er rosen. Nesten alle farge er borte, litt som selve hendelsen. Trolig nok en sterk opplevelse og gå inn der.
Ståle 15. september, 2008 — Post Author
Hei Selsius
Ja, det var en sterk opplevelse å vandre blant «hyllerader» hvor mennesker ble oppbevart i påvente av destruksjon. Da jeg var på Birkenau, var det få mennesker til stede – eller det virket slik, i alle fall. Området er gedigent, noe som også fikk meg til å tenke på det enorme omfanget av umenneskeligheten og lidelsen.
Denne ene visne/tørkede rosen var det eneste «vakre» på hele området, og for meg ble den et sterkt bilde på håp i en verden av lidelse og håpløshet.
Geir 15. september, 2008
Jeg syns dette bildet taler like sterkt som møtet med selve Auswitz. Å oppleve Auswitz blir nesten for mye, alle gjenlatenhetene etter offrene blir så voldsomme at det blir en jobb å skjønne hva som egentlig foregikk der.
Men slike enkle inntrykk som denne ene rosen forteller på en måte hele historien for seg selv – og ofte er det like rystende.
Det er på samme måte som med Toul Sleng i Phnom Penh. Det er ikke rader på rader med bilder av ofre som gjør sterkest inntrykk, men en enkel seng og et håndjern som helt ubarmhjertig viser hvordan et enkeltmenneske led forferdelige ting.
Det er når man ser enkeltheten og den enkelte at slike grusomheter synker inn.
Vi sier «La det aldri skje igjen», men i det vi sier det, faller vårt ønske i grus i møte med virkeligheten.
Geirs siste bloggpost..Kor e alle heltane?
Ilan 17. september, 2008
This look quite dramatic. I love the use of light and the great black and white conversion here. Very nicely done.
Ilans siste bloggpost..Listener
Ståle 17. september, 2008 — Post Author
Brodern:
Som jeg forsåvidt har skrevet i tidligere kommentarsvar, var det denne rosen som rørte meg mest, som fikk meg til å virkelig tenke gjennom uhyrlighetene som foregikk her for snart 70 år siden. Alt det andre ble på en måte teori, mens denne ene rosen på en grov plankebenk gjorde inntrykk på en annen måte. Ga på en måte et møte med et enkeltmenneske, en skjebne.
En annen tanke som jeg ikke klarte å la være å tenke i møtet med rosen var hvor groteskt etterkommerne av de som led og døde i Auschwitz i dag behandler sine medmennesker av en litt annen ætt. Vanskelig å forstå at en stat som er tuftet på den dårlige samvittigheten etter uhyrlighetene fra den andre verdenskrig selv kan besørge slike lidelser som den i dag gjør…
Ilan:
Thank you for your kind comment 🙂
It is a quite dramatic picture, at least to me. It is a single rose from one of the course wooden bunks from the Birkenau extermination camp at Auschwitz in Poland. This single rose, to me, spoke volumes of the sufferings in this camp during WWII and the Holocaust.
The surroundings of the rose ar ealmost as bleak in real life as they are on the picture. I have removed some yellowish stains on the walls and planks in the bunks, but kept the red and green nuances in the rose.
Lordofwar 19. september, 2008
Det er en rå verden :O(
Tror ingen av oss kan egentlig forestille oss hvordan det var der (grøøøøssss).
Ståle 19. september, 2008 — Post Author
Nei, det å fatte hvordan menneskene kunne holde ut under slike forhold er umulig, tror jeg. Mange gjorde da heller ikke det, og valgte raskeste vei ut av lidelsen: de elektriske gjerdene som omslutter og deler inn områdene i ulike deler. De er kanskje det som i dag gir de største gysningene ved møte med stedet. De er så umenneskelige der de står høye, harde og utilnærmelige.
Joakim 20. september, 2008
Et stort foto-ønske jeg har, er å kunne fotografere de gamle konsentrasjons leirene. Jeg innbiller meg at jeg kunne fått mange flotte og sterke bilder fra et slikt sted.
Joakims siste bloggpost..Porno vs. ikke porno
Ståle 21. september, 2008 — Post Author
Ja, jeg tror nok at konsentrasjonsleirene gir mange muligheter for sterke bilder, Joakim. For den som evner å se og gjøre noe med djevelskapen. Selv ble jeg nok mest lamslått av enormiteten i det hele, så bildene mine fra Auschwitz og Birkenau er ikke så spennende. Mer tradisjonelle. Men de sier, for meg, en del om uhyrligheten som foregikk her. Med tid og stunder skal jeg se om jeg får lagt ut noen flere bilder fra denne turen.
Framed and Shot 21. september, 2008
Med tanke på historien og alle motiver du sikkert tok og kunne valgt, fremstår bildet enda sterkere.
Det er mere alt det ikke forteller som fester seg – råskapen blir på en måte enda tydeligere i valget av dette motivet.
Vi ville ha ønsket oss rosen litt lysere, slik at rosen kom bedre frem.
Svart/hvitt fungere utmerket!
Ståle 21. september, 2008 — Post Author
Takk skal dere ha. Jeg valgte dette bildet rett og slett fordi det var det som kom nærmest å beskrive det jeg hadde behov for etter et besøk i Auschwitz. Brutaliteten vet vi alle så inderlig mye om, men det sarte i en rose sier mer for meg om smerten som føles så sterk selv så mange år etter.
Takk også for forslag til forbedring. Jeg har ikke tenkt den tanken dere kommer med. Skal prøve den ut og se om jeg er enig. I så fall kommer det en oppdatering av bloggposten 🙂