Hyde Park Calling

Fra alle deler av London strømmet det folk til Hyde Park. Som navene i et sykkelhjul samlet de seg i et sentrum. Men i motsetning til sykkelhjulet var dette senteret i et hjørne, like ved Speakers’ Corner. Festivalen Hard Rock Calling var i gang.

Fra avstand dundret bassen og rytmene så innvollene skvatt. Stadig nærmere ble tonene tydeligere. Og i nærheten av porten hørte vi Sheryl Crow med My favourite Mistake. Og publikum jublet. Sang med, klappet og danset.

Over himmelen fulgte fly etter fly som i en endeløs trafikkork. Midt i mengden av vel 35 000 var det ledig plass for fire nordboere og et teppe og med plass til litt mat, drikke og hvile – hvis kvelden mor formodning skulle falle lang.

Men det gjorde den ikke. Sheryl Crow, storstjerne for seg selv, var saftig oppvarming til Eric Clapton og band, som entret scenen med låten Tell the Truth. Første del av Claptons konsert må sies å være særlig tilrettelagt for de med gitarkløe i fingrene. Heftige riff og intrikat fingerspill trollbandt store deler av de tilstedeværende. Kameraet fulgte legendens fingre like tett som resten av mannen, om ikke tettere. Selv en gitaramøbe som meg måtte imponeres.

Men det var til de første tonene av Before You Accuse Me at beina begynte å gå av seg selv, at absolutt hele publikum havnet i oppreist posisjon og 70 000 hender hevet seg i taktfast klapping. Og derfra og ut holdt Clapton oss i et jerngrep. Med sanger som Wonderful tonight, Layla og Cocaine.

Massen duvet etter hvert foran scenen i en samstemt bevegelse. Dagslyset hadde forlengst takket for seg, og lyskasterne rådet grunnen. De enorme skjermene fanget massen og den hektiske aktiviteten på scenen. De som ikke nådde nært nok Mekka, i denne sammenheng scenekanten, stimlet sammen rundt den største skjermen og så bedre enn noen av de som svettende presset seg mot ikonet med gitaren.

I det de første gitarstrofene på Cocaine fylte luften, var knapt en sjel uberørt. Alle som hadde karret seg innenfor festivalområdet, og tusener like utenfor, gjorde sitt beste for å overdøve bandet og gitarvirtuosen. Og da de til slutt brått brøt av, hylte minst 35 000 trollbundende sjeler ut ordet «COCAINE!!!» Aldri har vel så mange i samme sekund etterspurt en såpass kontroversiell vare… 🙂

Siden de som hadde funnet sin bolig i parktilstøtende områder satte pris på sin nattesøvn, var Crossroads siste nummer for kvelde. Sammen med Sheryl Crow, John Mayer og Robert Randolph fyrte Clapton & co av en siste musikalsk rakett før folkevandringen begynte i motsatt retning av den vi hadde fulgt noen timer i forveien.

Dagen derpå var inngangsporten foran, ikke bak, og et piknikteppe med god mat og drikke ble spredd utover den erkebritiske parkplenen. The Bangles hadde nylig forlatt scenen, og et mer ukjent band ved navn Starsailor og den kvinnelig artisten K.T. Tunstall, overtok.

Og så dukket det opp noe velkjent noe. Stings blonde lugg ble fulgt av et vræl fra alle innenfor og utenfor festivalområdet. Hardere rock enn dagen før fylte luften. Utallige frilynte danset som besatte og skrålte som best – eller verst – de kunne. For nordboerne var piknikkurven møtepunktet, men låter som Roxanne bragte også dette firkløveret på beina. Og etter hvert ble de værende der.

Men ikke helt til festivalens slutt. Til heftige rytrmer av The Police fant de fire tilbake til Bayswater Road og bussen i retning av Notting Hill. Kvelden før og det denne kvelden hittil hadde bydd på, hadde tydeligvis gitt nok opplevelser. Synet og lyden av velkjente artister hadde allerede fylt skallene, og de velkjente sangene ga gjenklang i kraniene. Og for denne bloggeren, var det lyden av «COCAINE!!!» som lød høyest.

Dette spilte Sheryl Crow

• God Bless This Mess
• Shine Over Babylon
• Love Is Free
• A Change Would Do You Good
• Can’t Cry Anymore
• All I Wanna Do Is Have Some Fun
• Motivation
• My Favourite Mistake
• The First Cut Is the Deepest
• Gasoline
• Out of Our Heads
• If It Makes You Happy
• Soak Up the SUn
• Every Day Is a Winding Road

Dette spilte Eric Clapton (om enn ikke nødvendigvis i denne rekkefølgen)

• Tell the Truth
• Key To the Highway
• Hoochie Coochie Man
• Outside Woman Blues
• Here But I’m Gone
• Why Does Love Got To Be So Sad
• Driftin’ Blues
• Rockin’ Chair
• Motherless Child
• Travellin’ Riverside Blues
• Running On Faith
• Motherless Children
• Little Queen of Spades
• Before You Accuse Me
• Wonderful Tonight
• Layla
• Cocaine

Og dette spilte Eric Clapton, Sheryl Crow, John Mayer og Robert Randolph

• Crossroads

Og hva Police og Sting spilte? Det strides de lærde om. Sikkert er ihvertfall at So Lonely, Demolition Man, Roxanne, Message In a Bottle, Every Breath You Take og Every Little Thing She Does Is Magic dundret ut av høyttalerne. Disse sang jeg nemlig selv med på i de mest hjerteskjærende toner tenkelig.