Ytterst ut, så langt det er mulig å komme i Bretagne før Europa tar slutt, ligger den lille byen Le Conquet.
Et værhardt sted hvor vinden gjør sitt beste for å blåse folk, fe og ikke ekstremt godt festede gjenstander til havs. Hvor havet tålmodig spiser seg innover land. Et sted med en vill skjønnhet og hardføre planter.
Tidlig en morgen i oktober river vinden så det kreves støhet til for å bevege seg ved klippene som styrter i havet. Bølgene kaster seg selvmorderisk mot land og knuses mot de skarpe klippene. Havskum piskes opp og svever langt i vinden. Naturkreftene kjennes godt her ute. De er langt fra stille og fredelige. De brøler. En enslig bauta står imot, skjønt den lener seg bakover. Hvor lenge har den stått? Er den naturlig eller menneskeskapt?
selsius 15. juni, 2008
Når jeg ligger her med ME tenker jeg ofte på havet, mye fordi jeg tenker motiver nesten 24-7 og ikke minst for å kjenne skikkelig vind som river i kroppen, det er behagelig lykke for meg. Kjempefint bilde i like fine omgivelser. Den stein i fronten, litt pussig om den har kommet dit uten hjelp ja.
selsiuss siste bloggpost..Zygoptera.
Geir 16. juni, 2008
Dette var et fint bilde! Hva jeg likte med det? Av og til kan jo ting få slippe å bli analysert, men de sterke kontrastene og fine fargene kanskje?
Geirs siste bloggpost..Out of this world
Ståle 16. juni, 2008 — Post Author
Selsius:
Ja, havet er en utømmelig kilde for motiver og for å kjenne at en virkelig lever. Naturkreftene, enten det er sol, vind eller regn synes så mye sterkere ved havet enn ellers. Kanskje med unntak av fjellet? Er det fordi dette er steder vi mennesker ikke helt har klart å erobre?
Glad for at du likte bildet 🙂
Brodern:
😀