Trinidad – by fra en svunden tid

Drøye 30 mil og fire timers råkjøring (6 i akseptabel hastighet) sørøst for Havanna, et par kilometer inn fra Cubas kystlinje, ligger byen Trinidad. Med en sentrumskjerne hvor tiden synes å ha stanset en eller annen gang på 1800-tallet. Nesten.

Morgenens milde sollys farger det midlertidige hjemmets fasade gyldengul, et «casa particular», tre rolige minutter fra Plaza Mayor i byens hjerte. Stort mer sentralt blir det ikke om ikke et telt slås opp på den lille plassen med det store navnet. En vakker, ærverdig og velholdt herskapsbolig med et frodig atrium. Husverten står i stil med bygningen. En elegant og vennlig godt voksen mann med varmt smil, indre ro, lett lespende engelsk, papegøyer i bur og to lykkelige og vennlige hunder som slikker besøkende god morgen hvis de lar dem. Og det gjør jeg.

Sånn passe tidlig en morgen er gatene i byens historiske sentrum nesten tomme. Gater brolagt med runde steiner. Gamle slitte steiner. Tilpasset et slentrende tempo i sko med tynne såler. Hastverk ville medført ubehag. Glad jeg ikke tilhører turistflokkene som senere på dagen «gjør byen» på et par timer. Den slags besøk krever helt andre sko.

Men enn så lenge er gatene altså fredelige. En og annen trinidadianer (hvis det er byboerne kalles) hilser vennlig «Buenos dias». Intet hastverk er å spore.

Samme fred råder Plaza Mayor. Noen få sjeler har funnet dit. Hviler på de hvite benkene eller beundrer de vakre bygningene rundt plassen med de hvite smijernsgjerdene.

Domkirken, Santisima Trinidad, dominerer plassen. Ikke akkurat vakker utvendig, men den hører like fullt hjemme her. De mange smågatene møtes her. Smågater som det er en nytelse å finne fram til og i. Gamle amerikanske biler fra før revolusjonen er parkert langs noen av husene, men stort sett er det bilfritt her i gamlebyen. En og annen syklist, mopedist og kjerre humper fram og tilbake.

Et nygift par på vei ut fra kirken blir hyllet av de frammøtte. Ikke noe riskasting, men også på Cuba skal parets store dag foreviges. Bruden i bugnende marshmallow-kjole, brudgommen stolt som en hane.

Fra vinduer, døråpninger og balkonger titter skrukkete gamle hoder fram. Nysgjerrig følger de folkelivet fra sine utkikksposter. Enkelte av dem finner en trapp eller en krakk like utenfor døren. Men knapt en eneste av dem beveger seg unødig. Noen samler seg ismå grupper for å diskutere et eller annet.

Etter hvert som timene går fylles gatene. Samtidig som temperaturen stiger markant, finner stadig flere besøkende fra den ganske verden veien hit. Turister klynger seg, suser innom museene, følger guidene med sine flagg eller andre merkverdige markører, kjøper suvenirer og forlater byen like brått som de kom.

Stemningen endrer seg. De vennlige hilsningene erstattes av «Wanna cigar, mister?», «Hey Señor, where you from?», «Wanna buy a souvenir, hombre?» eller «Give me money!» Ikke fullt så sjarmerende etter hvert. En knøttliten jente kommer stabbende og krever vannflasken som holder meg sånn nogenlunde sval i varmen. Jeg holder på mitt, og jentungen skriker skingrende. Jeg må le. Mammaen kommer og geleider den lille damen bort. I det hun myndig tar smårollingens lanke, spør hun om en slant til livets opphold. Jeg blir etter hvert mistenksom til alle som møter meg. Skal de også tigge om en slant til et eller annet? Stort sett får jeg dessverre rett.

Noen torg dukker opp ulike steder. De fleste har spesialisert seg på krimskrams som vi turister liker å drasse med oss hjem. Krus og maleri blir med tilbake til Norge. Men også et «ekte» marked finnes. Med frukt, grønt og deilige dufter av krydder og den slags. Et sted vel verd å slentre rundt i. En stemning av en annen verden.

Høyden ovenfor byen, atskilt fra det historiske sentrum av noen forfalne kvartal, domineres av ruinkirken Ermita de Nuestra Señora, en ikke så veldig spennende sak, men utsikten over Ancón-halvøya er vel verd et kvarters spasertur.

De voksne damene som har samlet seg her mener seg også berettiget til en slant til livets opphold. De spør på klingende spansk. Jeg ler det bort og svarer på innbarka trøndersk. Smilende hever de røsten for å få den underlige og tydeligvis lettere uintelligente og bleike mannen til å forstå. Det hjelper lite. Pesoene forblir i mannens lomme. Damene trekker på skuldrene, ler av den rare besøkende og gjenopptar samtalen de avbrøt.

Mot kvelden endrer byen seg igjen. Fremdeles mange besøkende annetstedsfra, men gatene fylles også av lokale. Maset fra selgere og tiggere gir seg. Forberedelser til kveldens store prosesjon begynner. Til ære for en eller annen helgen. Et av årets høydepunkt, sies det.

Pulserende og fascinerende fylles Plaza Mayor av nysgjerrige. Heten erstattes av sval varme og lett bris. Praten går lett. Alle ser ut til å nyte begynnelsen på kvelden. Også den reisende nordboer.