Langs Malecon

Malecon, Havannas lange og verdenskjente strandpromenade, formelig sugde meg til seg fra jeg først satte beina utenfor døra den første morgenen. Noen skarve meter nedover Neptuno, i første kryss, kunne jeg se himmel og hav møtes. Og stedet som syntes å samle de to var altså den verdenskjente.

Det som i realiteten er et langt stykke fortau langs en rimelig tett trafikkert vei, samlet både havanesere og tilreisende . En svalende smeltedigel i en varm og yrende hovedstad. En stripe land mennesker søkte til uansett tidspunkt på døgnet. Enten det var for å kjenne kjølende vinder stryke huden på den varmeste tiden av dagen. Eller å kjenne på den nærmest berusende stemningen av liv som boblet til overflaten når den gyldne time varslet solnedgang. Eller kanskje å svinge seg med i kveldens rytmer i samlingspunktene langs strandpromenaden.

Mitt første møte med Malecon var altså en ikke alt for stekende varm formiddag. Ikke seint, men heller ikke grytidlig. Folkemengden som hadde funnet veien til enden av Havanna var ikke påtrengende stor. Men de som var der tok livet med ro. Slentrende ned- og oppover eller opptatt med sitt oppå muren som skiller promenaden fra havet utenfor.

En firefelts gjennomfartsåre skiller strandpromenaden fra ærverdige og til dels sterkt forfalne bygninger.

Et ambisiøst program er satt i verk for å renovere denne strekningen, men saltet fra havet og stormene som deler av året hamrer løs, synes å gjøre dette til et endeløst prosjekt. Nylig oppussede bygninger har allerede begynt å flasse og falme. For andre har restaureringen ikke begynt – og atter andre er hinsides enhver hjelp.

Over havet svever pelikaner på utkikk etter et lite måltid. De følger sportsfiskerne etter hvert som disse flytter seg, og ser innimellom sitt snitt til å stjele fangsten akkurat i det den skal til å bryte vannflaten, til stor ergrelse for stangfiskerne. Innimellom gjør de elegante fuglene hele jobben selv, et skue vel verd å følge.

Østover fra Prado-avenyen går Malecon over i Avenue del Puerto/Avenue Carlos Manuel de Cespedes (alle gater har to navn – et offisielt fra «La Revolucion» og et før-revolusjonært som fremdeles brukes på folkemunne). Her dupper små fiskebåter ved innløpet til Havanna havn i den naturlige Canal de Entrada, mens fiskerne bøter garn eller prøver fiskelykken i selve kanalen. En fredelig atmosfære råder, bare avbrutt av en ladning selvhevdende USA-amerikanere som brøyter seg vei i vellinga.

Vestover strekker Malecon seg vel fire kilometer til tunellen under utløpet av Rio Almendares i sundet Bocca de la Chorrera. Her slutter bydelen Vedado og bydelen Marianao begynner, som huser strøket Buena Vista (som i Buena Vista Social Club). Mine vandringer tok meg aldri så langt, men sluttet vis-a-vis selvmotsigelsen USAs interessekontor på Cuba. En ambassade som ikke er det. Opprettet under et midlertidig tøvær i forholdet mellom de to erkefiendene på hver sin side av Floridastredet under Jimmy Carters presidentperiode.

Et massivt sikkerhetsoppbud omkranset denne ikke-ambassaden. Høye gjerder, overvåkingskameraer, samt bevæpnet uniformert personell som spradet selvbevisst fram og tilbake. Like overfor ikke-ambassaden har den godeste Fidel fått oppført en scene for å forkynne sitt budskap om den slemme naboen i nord, Plaza Tribuna Anti-Imperialista. Meterhøye slagord proklamerer budskapet når sjæfen sjøl ikke er til stede: «Patria O Muerte!», Dødens fedreland, og «Venceremos!», Seier (som i «victory»). Og en jungel av svarte flagg med hvit stjerne fronter det hele. Ikke akkurat et fredens budskap, for å si det mildt.

Fra USAs vinduer i en av de øverste etasjene svares det med rullende slagord av samme format. Det hele virker unektelig barnslig. Noe á la småbarns krangel om hvem som har sterkest pappa eller størst tissefant. Hvem av de to landene som er mest barnslig, se det får enhver ha sine egne formeninger om. Det hele hadde vært morsomt hvis det bare ikke hadde vært så blodig alvorlig.

Tilbake ved Parque de los Enamorados mot kvelden, er stemningen langt triveligere. Mennesker i alle aldre har samlet seg for å følge solens gang mot havet. Gamle amerikanske biler fra førrevolusjonær tid cruiser Malecon sakte som for å vise seg fram i det mest smigrende lys som tenkes kan i Havannas gyldne time.

Ungdommen leker langs stranden og promenaden, danser og flørter. Noe mer satte mennesker, alle menn, har inntatt plassene på muren mot havet med fiskestengene sine. Her diskuteres det livlig. Latteren rår. Noen skarve turister, meg inkludert, rusler i bakgrunnen og knipser med kamera og ubeskjedne linser.

Mens fargene gradvis dempes og det stadig blir mørkere, synker sola ned i Floridastredet. Dagen er omme. Kvelden og natten med sitt mer hektiske og sprudlende folkeliv kan begynne.