Etter et heller mislykket forsøk på å beskue det berømte Elysée-palasset – det var innesperret med høye murer på alle kanter, og de få portene som var å finne var klin fulle av politi og gardesoldater. I stedet fant jeg meg en benk i parken som skiller palasset fra Champs Elysée. Der satte jeg meg med en pose salte og gode pistasjnøtter som jeg stappet i gapet nedenfor nesa.
Bortenfor meg satt to dresskledde menn. Alvorlige syntes deres liv. Den ene sov i skråstilt positur, mens den andre leste Le Figaro. Sistnevnte reiste seg først, og da jeg smilte til han sprakk det alvorlige ansiktet i vidunderlig hjertelighet. Han bød meg «Bon Apetit» og sin avis. Jeg takket ja til det første, men nei til det siste. Jeg hadde neppe forstått mye av innholdet…
En dame i røfft regnet 40-årene kom til. Hennes stemmebruk overfor vedkommende i den andre enden av mobilsamtalen minnet mest av alt om en sirene. Ikke av det slaget som i hine hårde dager forførte sjømenn, men heller av typen som er å finne i den hjemlige brannvarsleren. Jeg syntes det var ille nok å måtte høre henne på avstand. Stakkars vesen som måtte lytte til hennes skingrende monolog i mottakerenden!
Den sovende dresskledde våknet av spetakkelet, samlet sine omstrødde saker og stabbet mutt ut av parken. Der var det ikke mange smil på lur.
Tre trebenker bortenfor satte det seg en myndig dame som nærmest slepte en underdanig dobermann etter seg. Stakkaren var noen kilo for tung og kupert i begge ender. En stubb av en hale og to spisse vitser av noen ører. Han så ikke ut til å ha noe beundringsverdig godt liv. Halestubben så ikke ut til å ha logret på lenge. Åpnet den så vidt munnen var det bare kjeft å få. Så droget bare sank sammen bak damens benk. Den hunderasen er unektelig vakrere med hale og ører i behold og mageregionen i bedre hold. Stakkars!
Mens jeg slik hadde beskuet virkeligheten rundt meg, gikk nå tiden. Og med ett var nøtteposen bare fylt med skall. Tiden var inne for å vandre videre. Jeg måtte ha noe å drikke etter de forbaskede nøttene!
Morten Ingebrigtsvold 7. september, 2007
Føler at jeg er med deg på tur ja!
Trivelig å lese om dine opplevelser ute i verden!
Du tar vel bilder denne gangen og? Ser fram til
spennende glimt fra turen din!
Nå er kl. halv tre og kroppen min skal prøve å strekke seg ut i en horisontal positur!
God natt min gode venn!
God tur videre!