Høstferd gjennom Frankrike

Høsten 2005 lærte jeg omsider å sette pris på Frankrike. Etter å ha besøkt Paris to ganger tidligere uten helt å ha blitt bitt av Frankrike-basillen. Men denne gangen var noe helt annerledes.

Jeg ankom Nice etter en vederstyggelig lang togtur gjennom Italia, og fant meg selv småslentrende gjennom nesten turisttomme gater og smug mens et lett og varmt duskregn fuktet kropp og klær. Et gedigent måltid med blåskjell, så mye jeg kunne stappe i meg, satte et tilnærmet perfekt punktum på den ene av to kvelder i byen.

På en deilig og passelig lang togtur ble jeg kjent med en liten velgjødd gutt som kjedet livet av seg. Han kunne ikke et ord engelsk – og jeg kunne bare stotre usammenhengende franske gloser. Men gode venner ble vi, og en minneverdig togtur ble det. TGV er langt mer behagelig enn italienske langdistansetog! Paris smilte vennlig til meg ved ankomst, og en herlig kvelds vandring gjennom Montmartres gater og torg og et besøk i Sacre Coeur var en langt bedre start på besøket i verdensmetropolen enn de sjuskete gatene fyllt opp med sjuskete horer og tiggere som var mitt første møte med byen ved forrige anledning i 2000.

Sammen med to gode kollegavenner fortsatte oppdagelsen av Frankrike. Flere dagers biltur fra gjennom Normandie og Bretagne, med første stopp i Honfleur, en vakker og særegen liten by like sør for den nydelige broen Pont de Normandie. Videre til Le Mont Saint-Michel, et samfunn bygget opp rundt en klosterkirke. Et sted som to ganger i døgnet blir omdannet til øy av de store tidevannsforskjellene. Nydelig sted, nå dessverre noget ødelagt av slike ufyselige mennesker som meg selv: turister.

Videre sørvestover endte vi opp i det som til å begynne med virket som en ulidelig uspennende og ordinære by, Saint Malo. Men stort brattere gledeskurve kan en ikke vente. Letter oppgitt kjørte vi gjennom det vi trodde var hoveddelen av byen – helt til vi nådde bydelen Intra Muros, totalt omsluttet av en gammeldags bymur. En bydel totalt bygd opp på nytt fra grunnen etter ødeleggelsene under 2. verdenskrig. Å vandre i Saint Malos gater ga nesten en følelse av å være satt tilbake i tid et hundreår eller to. Hadde det ikke vært for bilene…

Fra Saint Malo fulgte vi kysten langs hele Bretagne så langt veien går. Til Le Conquet og Hotel la Pointe Sainte Barbe, som så vidt henger fast i europeisk jord – eller rettere sagt: fjell. Neste stopp: Amerika. Et villt og vakkert landskap som trollbandt.

Og så var det å komme seg tilbake til Paris igjen. Der ventet flere opplevelser…