Sensommer på Naxos

Jo lengre jeg vandret jo færre mennesker lå strødd på stranden. Ute blant skumtoppene i Egeerhavet lekte seilbrettentusiaster seg – eller var det havet som lekte seg med dem?

Etter hvert utlignet nysgjerrighetens kraft styrken av den hutrende kulde seg – inntil sistnevnte omsider overtok herredømmet. Kald vind er virkelig eitrende kald – til tross for en rimelig godt temperert sol og skyfri himmel.

I tidsrommet mellom tur og retur hadde en stor del av de få som hadde funnet sin vei til stranda atter forduftet. Den nesten folketomme sandkledde stripen av land ved havets grense var således forært meg og mine enerådende fotspor. Fotspor som omhyggelig ble visket ut av vind og vann bare øyeblikk etter at de ble plassert der.

I svingen like før asfalten atter tok over for grus og småstein, ble jeg stående. Brått fengslet av de elegante stangkastene til en capsdekket og dongerijakkebekledd gammel krok. Med sindige, rolige og fredfylte bevegelser fikk han det tynne snøret til å danse sølvglinsende i vinden før det nærmest snorrett la seg ned i de kaotiske havet like utenfor. Om igjen og om igjen sørget den aldrende for at den lange stanga med det enda lengre snøret lekte seg med vinden og det våte element. Og jeg sto fjetret. Lenge.

Innehaverens svar på min forespørsel om å få servert sverdfisk:”Sorry. No fish today. But I make moussaka for myself. Special. Not like in restaurant. I like. Very good. You can have too. I only make a plate or two, so you eat with me. OK? Og det som ble servert var noe helt annet enn vanlig ferdigmoussaka! En brun klatt av kjøtt og deig og krydder havnet på mitt bord sammen med en solid seidel øl og et særegent godt brød med nesten søtlig smak – men ikke helt.