Første besøk til byen med Europas eldste universitet. Bologna har huset dette kunnskapens hus siden 1088. Men inntrykkene fra dagens vandringer går mer i katedralske retninger. Buegangene har satt tonen. Klangen. Skrittene. Fra mange. Fra få. Har gitt gjenklang i de høye vakre buegangene som omfavner den gamle byens smale gater.
På kveldstid blir stemningen enda mer stemningsfulle. Gatelysene maler buegangene i gyldne toner. Og skrittene og stemmene, underlig lavmælte, skaper en egen kveldsmagi. Nesten en oldtidsmagi.
Buegangene er nye. Gamle. Velholdte. Forfalne. Men fremst av alt vakre. Alle sammen.
Og innenfor buene ligger stedene folk oppsøker. En bar for å slukke tørsten. En tobakksbutikk for å kvele trangen. En restaurant for å stilne hungeren. En butikk å besøke på vei hjem – eller hjemmefra.
Her møtes alle aldre. Stadig færre av de pur unge etter som kvelden blir mørkere. Og de gamle tar etter hvert hatten og vender hjem – bare forstyrret av en knipsende nordboer. Disse turistene!
Heldigvis er det ikke høysesong for disse innpåslitne tilreisende. Trattoriaene er først og fremst fylt av gestikulerende italienere som nyter sin vino rosso eller grappa.
Selv sent på kvelden holder frukt- og grønnsakshandlerne åpne. Fargerikt og frodig bugner det av vel- og ukjente ingredienser som gjenfinnes i nabolagets mange ristoranti. Men også på middagsbordene i hjemmene noen etasjer lenger opp.
Men det er ved restaurantbordene folkelivet syder. Godt kledde italienere i den hustrige 20-graderskvelden i mars.
Bolognas bueganger byr på både liv og stillhet. Og godt er det.