Tidig morgen ved foten av Fuji, Japans hellige fjell. Et par timers reise sør for Tokyo. På en klarværsdag skal den sovende vulkanen være synlig fra hovedstaden. Kanskje dette var tilfelle denne morgenen, for været kunne knapt være klarere.
Det nesten perfekt søyleformede fjellet troner over omgivelsene her nede. Drøyt halvannen mil fra toppen, hvis en skal tro skiltene, er fristelsen stor til å se om det hvertfall er mulig å nå foten av den berømte vulkanen.
Derfor bærer det inn i det som mest av alt ligner en tropisk skog med blanding av nåle- og løvtrær. Bare lyden av sykkeldekkene, fremmed fuglesang og min egne tunge pust bryter stillheten. Innover og oppover. Forbi førtse basestasjon, en sjappe som selger både mat – og endra viktigere: drikke. Den lange, stendig stigende bakken krever sitt av en halvgammel, halvfeit og heldvask trønder.
Etter halvannen time oppover, er det fortsatt ikke annet enn skog å se. En litt annen type skog, kanskje, men fortsatt skog. Fuglene kvitrer, et svart ekorn hopper over den smale veien som for lenge siden fikk sitt asfaltdekke. Men ingen glipe i skogen er å ense. Ber en gradvis endring fra løvdominerende til nåledominerende skog.
Rundt neste sving skimtes himmelen. En himmel som ikke lenger domineres av klart blått, men av grå skyer. Og siden det fortsatt er uklart hvor langt det er igjen til foten av fjellet, konkluderer den heller makelig anlagte trønderen med at nok får være nok. Målet var å se Fuji, ikke skog.
Senere på dagen, på en høyde over Kawaguchiko, er det fortsatt klar sikt i retning Fujisan. For japanere er Fuji et hellig fjell, og for å vise ærbødighet, er den vakre toppen gitt tilnavnet «san», tilsvarende det de gir personer de ønsker å ære.
Men nå har toppen hyllet seg helt inn i skyer. Bare skråningene vises klart i den begynnende rødmen av kveldssola.
En ny morgen gir likevel en ny mulighet til å hilse Fujisan.