Ute dirrer lufta i heten som ligger som et teppe over den gamle handelsbyen langt ute i den persiske gulfen. 45 hete grader holder turistmengdene unna og brorparten av lokalbefolkningen inne. Noen skarve besøkende peser seg mellom de luftkondisjonerte kjøpesentrene. I soukhene frister også salgshungrige kjøpmenn med sine varer og avkjølte butikker.Og de få som har funnet veien dit lar seg villig vekk friste til noen minutter borte fra varmen, om enn ikke nødvendigvis av vareoppbudet.
Uansett temperaturer og vær er det likevel hektisk aktivitet langs Dubai Creek som deler byen i to. Tradisjonelle små vannbusser, abraer, skysser tilreisende og lokale fra Deira til Umm Hurair eller omvendt. En forfriskende og fascinerende smak av den gang da for den nette sum av 1 dirham, tilsvarende knappe 2 kroner. Turen frister til gjentakelse igjen og igjen, og farkostene suser av gårde så snart de er fulle.
Langs vannveien ligger tradisjonelle dhower ankret mens de losser eller laster før de igjen setter kursen mot Iran, India, Pakistan eller hvor de ellers måtte finne sine mål. Slik de har gjort i århundrer. Men lasten er nok delvis annerledes enn den som ble fraktet på samme typer kjøl i forgangne tider. Kjøleskap, mikrobølgeovner, flatskjerm-TVer og den slags er stablet ombord sammen med bl.a. nøtter, krydder, klær og salt. De anvendelige farkostene holder ut i konkurranse med jumbojetene og Airbus 380ene som til stadighet passerer over hustakene på vei inn til landing på Dubai International Airport, ei halv mil øst for sentrum.
Møtet mellom det varige og det flyktige oppleves knapt tydeligere enn det gjør her. Hvor øst møter vest og gammelt nytt.