Hverdagsflukt

I uke 11 bød Sonja på en skikkelig utfordring. Hun jagde oss deltakere på flukt – eller i hvert fall på jakt etter flukt i billedlig forstand.

Selv stakk jeg min kos. Rømte fra hele prosjektet. Ned en trapp og inn en dør ikke så langt unna den Blå moské i multimillionbyen Istanbul.

Trappen førte inn i marmorkledde rom som knapt har kjent annet enn fukt. Cağaloğlu Hamamı, et tyrkisk bad med en 300 år gammel historie. Et av 1000 steder en stakkar angivelig må få med seg før det er tid for å logge av.

En plass å glemme alt og gi seg over til det som måtte komme. Ibadets tyrkiske badstu piplet svetten i strie strømmer. Utenfor, i det store rommet, med en sirkelrund marmorbenk – slaktebenk, var ordet som rant meg i hu – ventet en tjukkas med kullsvart hår, feit bart og skadefryd i blikket. Han skulle først mørbanke og deretter vaske meg. Gullende rein skulle jeg bli. Og eitrende støl.

Med vekselvis høye smertegrynt, fnisete kilelatter og stønn av velbehag lot jeg den humrende bartefyren overta kontrollen av kroppen. Ikke siden bleiealderen har noen vasket meg. Og det er sikkert like lenge siden jeg har vært like rein. Og like mjuk. Ubehagelig velbehag.

Stavrende ut av det aller fuktigste, selve hamamen, på søk etter klær og andre eiendeler, lot jeg meg velvillig sjanghaie av en smilende strek av en mann med fyldig og veldandert hår, veltrimmet og smal Clark Gable-mustasj og briller en professor ville misunnet han. En både vennlig og elegant framtoning bød meg på en gammeldags barbering. Med kniv.

Og den skarpe, farlige, skumle, lekte seg fram alle steder hvor skjegg og alskens uønsket hodehårvekst har en tendens å gro. Mens mustasjmannen lett smilende pludret om «Ådd Grnland», «Valerenga futballklubb», og «Tromsø». Beryktede Tromsø, som etter sigende skal ha banka Galatasaray en gang i tiden. En skjebne hakket verre enn døden, tydeligvis. Og «Råsneborg», selvsagt, som er «number one». Vesentlig mer oppdatert på norsk fotball enn meg – uten at akkurat det er noe å skryte av…

Så, etter et par timer korporlig pleie, slepte Corpus Ertzgaard seg opp de selvsamme trappene den på ettermiddagen hadde ruslet ned. Tiden som var gått hadde lokket kvelden fram, og et lett duskregn strøk nybarberte kinn.

Jeg tenkte med meg selv: Hvor underlig godt å bli så intenst bearbeidet av andre mer enn godt voksne og «formfullendte» menn. Skulle nesten tro at drømmen var å få en behandling av et langt smukkere vesen av motsatt kjønn. Men jeg vet ikke, jeg. Andre, like feite, stygge og utiltalende individer som meg, behøver jeg jo på ikke på noe vis å forstille meg overfor…

Så, etter første dag i Istanbul, er jeg et renere, om enn ikke bedre menneske.

Hva dette har med en fotoutfordring om «flukt» å gjøre?. Ja, si det. Det er nå et bilde av den 300 år gamle hamamens inngang som illustrerer pludringen min. Og, som sagt, så flyktet jeg jo fra oppgaven 😉