En kveld i Kairo

De siste ukenes begivenheter har både imponert og lokket fram minner. Et folk som har klart å velte et regime gjennom stort sett bare fredelige protester og massemønstringer. En hær som ikke har grepet inn med makt, men latt fredelige protester demonstrere folkets vilje. En president som, omsider, har tatt sin hatt og gått. En omveltning hvor navnet «Tahrirplassen» har gått igjen.

For drøyt seks år siden vandret far og jeg på den samme plassen. Besøkte Det egyptiske museum. Snuste inn stemningen fra en gammel nasjon som for oss var helt ny. Et steinkast unna den nå verdensberømte plassen bodde vi. Vi kunne se over forfalne bygninger med tak som så ut som de var jordskjelvrammede. Mot skyskraperne og Nilen som fløt noen hundre meter bortenfor.

Den første kvelden i millionbyen, etter en dag full av opplevelser og inntrykk, satt vi på takrestauranten og lyttet til uvante lyder fra en gammel verden. De siste bønneropene fra Kairos mange minareter hadde nådd innbyggerne. Mørket hadde senket seg, senkveldens lyder regjerte. Drønnet fra hundre tusener av kjøretøy var erstattet av et lettere, men jevnt sus. Enkeltbiler kunne høres. Likeså enkeltstemmer.

Like nedenfor skreik det plutselig i bremser, og det sykelige smellet av metall mot menneske kunne høres helt opp dit vi satt. Etterfulgt av en intens kjefting og krangel. Og en bil som spant videre så dekkene hylte. Forbannelsen til de som sto igjen med menneskebylten nådde et crescendo, og vi kunne såvidt skimte en mengde som forsøkte å kaste seg foran den flyktende sjåføren. Forgjeves.

Hvordan det gikk med stakkaren som bilen smalt inni, fikk vi aldri vite. Men etter en stund senket roen seg igjen over Kairo.

Forhåpentligvis vil en ny og, for innbyggerne i Egypt, bedre fred komme til det erverdige gamle riket som har bestått siden lenge før vi krøp ut av hulene våre.