Stille kveld i shoppingbyen

Midt på dagen kreler det av mennesker i alle former og tapninger. På utkikk etter en god handel- Elektronikk, kosmetikk, smykker, klær, mat og det meste annet som hjertet eller øyet kan begjære – til lommebøkenes store sorg.

Andorra La Vella kan slik oppleves som enhver shopoholikers våte drøm. Men for de av oss som ikke nyter trengsel og handling, er byen stort sett en upersonlig ansamling med firkanthus i et dalsøkk i utkanten av det lille landet i Pyreneene.

Men etter mørkets frambrudd, når butikkene har stengt dørene for dagen og de siste euroene er talt opp og låst ned, stilner ståket og stresset. En og annen slenger slentrer langs de godt opplyste gatene og avenyene. Vindusshopper kanskje litt. En billig fornøyelse.

Byens harde, klossformede fasader mykner liksom, i kveldens gatelyktlys. Varmere enn i dagens harde sol. Tempoet i gågatene forvandles fra strene- til ruslemodus. Fortausrestauranter er innbydende – og innenfor brenner levende lys og myke lyspærer forlokkende.

I de få smugene som krysser mellom de brede og bratte gatene slukes det sterke gatelyset av bygårdsmørket. Som for å advare mot å ta seg inn. Og ingen ser da heller ut til å finne veien inn i det dunkle.

Nede i sentrumskjernen renner vannet sakte gjennom Gran Valira, den grunne elven som deler byen i to. Nå om kvelden har den et skjær av skjønnhet over seg, den som på dagtid bare ser ut som en spillvannsutslipp i en grå og kjedelig kanal. Forseggjorte Pont de Paris binder breddene sammen. Vakkert lyssatt bidrar bro og elv til å gi et inntrykk av en betagende by.

Og oppe i skråningen, i Casa de la Vall, kan besøkende i noen få korte kvartal og smug innbille seg at Andorra La vella har tatt vare på sin historie og byggekultur. Her står fortsatt noen rester av den gamle byen. Vakre, godt bevarte og tradisjonelt utformede steinhus.

Men Andorras hovedstad er, når sant skal sies, alt annet enn vakker. Heldigvis kan mørket trekke et glemselens slør over dette. Hver kveld.