Blant levende og døde i Havanna

Nest siste dag i Cubas hovedstad. Nedenfor balkongen yrer livet videre i all dets kaos og fargeprakt. Mellom pittoreskt forfalne bygninger støyer en stadig strøm av biler fra den gang da, som bare her er nå. Stolte flak fra år da amerikansk bilindustri ikke måtte ha kunstig åndedrett deler hullete bygater med utallige firkantkasser fra Sovjetunionens glansdager. Det er de få doningene av nyere dato som skiller seg ut her. Mellom bilene, syklene og de vellastede mopedene slentrer unge og gamle. Andre slenger på gatehjørnene i intense diskusjoner eller ren slaraffen.

Mellom de fargerike og sammenfalte husene dingler ledninger i buer. Andre henger slappe uten tilknytning til annet enn den veggen de stikker ut fra. Selv i den mest intense byståken er det en fascinerende ro og bedagelighet. Få ting, om noe, haster. Tiden kommer. Den går ikke.

Et eller annet tidspunkt i nærheten av avtalt klokkeslett svinger en grønn padde av en bil inn til veikanten og parkerer. Det er tid for det Finn Kalvik ville omtalt som «en tur rundt i byen». Den lille grønne mangler støtdempere bak, men suser utover Malecon i retning bydelene Playa og Marianao. I tunnellen under Rio Almendares som skiller Vedado fra Playa og det velkjente Buena Vista, drønner trafikken intenst – til tross for at den egentlig er ganske så spartansk. Et vitnesbyrd om bilparkens egentlige tilstand.

Susende gjennom paradegaten Avenue Quinta med fasjonable ambassader fra den ganske verden på hver side, kunne en et øyeblikk innbille seg at en befant seg under helt andre himmesltrøk. Midt blant disse tilbaktrukne villaene troner den russiske ambassaden. Bygget under Sovjets storhetstid og midt i den kalde krigen, utstråler dette groteske bygget makt og umenneskelighet.

Veidekket på avenyen er nytt og en behagelig avveksling fra humpetitten, men kjøretøyene er av samme brogete sammensetning som i sentrum – med en antydningsvis økt frekvens av flashy Mercedeser og BMWer. Moderne amerikanere derimot…

Mange av de gamle firhjulingene fra før revolusjonen i 1959 er i forbausende god stand. Som guideboka skriver er disse doningene «a tribute to both US engineering and Cuban ingenuity». Men ikke alle er like lekre. Noen synes å fortsette å rulle av ren stahet og gammel vane.

Langs Marianaos kyststripe er livet like tettpakket som i Centro Habana, men stemningen er likevel en annen, og om mulig, mer sedat. Lappeteppehus og noe mer forseggjorte og solide murbygninger ligger planløst på hver side av små gatestubber. Fargerike båter ligger til kai eller glir rolig inn og ut av Floridastredet.

Vannet blinker innbydende i den varme formiddagssola, men ved nærmere øyesyn forsvinner fristelsen til å ta en dukkert. Kloakken går tydeligvis rett ut. Men på avstand er det idyllisk forfallent. Underlig hvordan det uvante virker eksotisk og forførende. Ved åpne plasser langs vannkanten går praten lunt og rolig. Noen har tatt med seg fiskestanga, og slenger snøret ut i håp om et eller annet. Eller kanskje det bare er et ønske om å stå der og drømme seg bort? Hvorvidt fisken biter eller ei er kanskje av underordnet betydning?

Et stykke lenger ut ligger Marina Hemingway, en av Karibiens mest velkjente havner, og en inngangsport til Cuba for seilende fra bl.a. USA. Det kreves ikke visum for å reise til Cuba, og uten andre formaliteter enn turistavgiften på 25 cubanske konevrtible pesos, er det et yndet smutthull for yachtende i Onkel Sams boikottregime overfor den uregjerlige naboen i sør.

Marina Hemingway er godt bevoktet, og innenfor ligger et fristed nærmest uten tilknytning til hverdagslivet ellers i byen. Fotoforbudet blir strikt håndhevet, og yachtene fra landet i nord ligger baug mot baug i de fire kanalene. Hoteller og kjøpesentre omkranser denne palmekledde grønne lungen som kunne ha ligget langs hvilken som helst varm kyst. På hotellet som ligger nærmest havet, El Viejo y El Mar, skal angivelig Graham Greene ha skrevet «Vår mann i Havanna». Eller var det Hemingway som skrev «Den gamle mannen og havet»…? De ulærde strides. De lærde gir beng.

Tilbake i Vedado på den andre siden av Rio Almedares, ligger den gedigne Plaza de la Revolucion. På den schtøgge betongklossen som huser innenriksdepartementet henger et enormt bilde av Che Gueverra, basert på det velkjente fotografiet av revolusjonshelten som Alberto «Korda» Gutierrez knipset under en tale i 1960. Nattestid er veggbildet lyssatt, og dominerer omgivelsene totalt.

Under bildet henger teksten «Hasta la Victoria Siempre», Alltid mot seier, som en signatur på et maleri. Denne sammensatte mannen, som i livet foraktet persondyrkelse, har oppnådd å bli et av verdens mest kjente ikoner.

På motsatt side av revolusjonsplassen hvor pave Johannes Paul II talte til en million mennesker i januar 1998, står en mastodont av et minnesmerke tilegnet landsfaderen José Marti. Statue og museum på en gang, troner monumentet 139 meter høyt. Selve skulpturen av mannen rager 17 meter opp i luften. Svært det også, men altså bare drøye 10 prosent av marmorkolossens totale høyde.

Men søndag var en dårlig dag å besøke Plaza de la Revolucion. Landsfaderens muesum var stengt, og trappene opp til inngangsdøren blokkert av bryske og bevæpnede uniformerte vakter. Et fårete smil fra en lettbrent nordboer var ikke tilstrekkelig til å slippe gjennom barikadene.

Havanna er nesten klinisk fri for reklame, en av de mer overraskende og uventede særinntrykkene fra landet. Men slagordplakater i mangemetersstørrelse dukker opp på både mulige og umulige steder. Et av de mer mulige er denne grå festplassen. På østsiden henger en slik gigantplakat. Den feirer 49-årsjubileet for de store revolusjonen. Den som vil finner alltid en unnskyldning for å feste…

Noen kvartaler vest fra revolusjonsplassen ligger en by i byen. En by for de døde, Cemeterio de Cristóbal Colón. På størrelse med en bydel i de fleste storbyer eller sentrum av en stor norsk by, Stavanger for eksempel, er dette en av verdens største kirkegårder. Ikke akkurat et dystert sted, men heller et sted hvor de levende kan slå av en prat med sine avdøde slektninger og venner.

Brede avenyer, smalere gater og trange smug leder gjennom det velordnede dødsriket. Graver og mausoleer er så rikt utsmykket at det overgår en traust norsk fantasi. Noen av disse husene for de døde er større og langt mer moderne utformet enn det flertallet av den havanesiske – eller for den skas skyld, den cubanske – befolkningen kan drømme om. Byggingen av denne 56 mål store nekropolisen ble påbegynt i 1871, og er i dag siste hvilested for godt over en million sjeler.

Et sted vel verd en egen dag med rolig vandring. Men det får vente til neste gang. Den lille støtdemperløse grønne frosken begynte etter hvert å stønne tungt, og den gode guide svettet mer av nervøsitet over faren for havari enn av middagsheten. Det var på tide å returnere til Centro Habana.