Søvnig søndag i Potsdam

En halvtimes tid fra Berlin og du befinner deg i en by med en broget historie. Sentrum, om enn ikke hovedstad, i det gamle preussiske riket, en by av mange i det gamle Øst-Tyskland og nå hovedstad i forbundsstaten Brandenburg.

Potsdam ble bombet grundig under andre verdenskrig, ble utsatt for en heller skjødesløs behandling bak kommunismens jernteppe, men har likevel beholdt mye av sin fordums prakt. En slentrende dag i byens historiske sentrum, er tid vel brukt.

Et så velfungerende trikkesystem som bare tyskere kan klare, er et godt utgangspunkt for ruslerunden. Til enden av Lange Brücke, hvor keiserens vakre gamle staller er omgjort til filmmuseum. Det hadde nok gitt den godeste Frederick Wilhelm en god latter.

Utenfor disse fargerike stallene er det flere som har funnet fram kameraet. Potsdam lokker de med hang til sterke farger…

Rett overfor stallene ligger den gamle markedsplassen, et sted som tydeligst viser kommunistenes arkitektoniske herjinger. Side ved side ligger den usannsynlig vakre Nikolaikirche og et eller annet skrammel av en betongkloss. Arkitekter sies å sette pris på slike kontraster. Det er mer enn jeg gjør.

Ved Am Bassin, det nederlandske kvartal, kan det passe å rusle litt rundt langs de gamle røde mursteinshusene i Gutenbergstrasse. Her kan de som liker den slags, finne nips og krimskrams ulikt det meste. Og i gatene rundt ligger små sjapper som selger antikviteter, kunsthåndverk og den slags. Og en trivelig liten kafé med mektig og nydelig flytende sjokolade.

I gågaten Brandenburgerstrasse er det søndagsåpent slik at de med kløe i fingrene for enda mer nips og krimskrams kan få tilfredsstilt sine lyster. Også her er de sterke fargene konge.

Men også de med andre behov kan glede seg over søndagen. Det er marked i denne gågaten. Frukt og grønt, bøker og musikk, smykker og leker. Det meste du kunne ha behov for og en masse du slettes ikke trenger.

Og sannelig har ikke Toulouse Lautrec også funnet veien til Potsdam. Trodde han var bort for lengst…

Potsdams parker er enorme. Og vakre. Sammen står de på UNESCOs verdensarvliste. En av dem, Park Sanssouci, den bekymringsløse park, ligger bare et steinkast eller to fra dagens markedsgate.

En enorm grønn lunge med en rekke stolte byggverk designet for å glede den noble elite, gleder nå menigmann. Langs parkens Hauptallee ligger de strødd som stopp langs en trikkelinje. Slottet som har gitt parken navn, Schloss Sanssouci, gyldengul i aprilsola. Nedenfor, en skrå park med vegger som senere på året skal dekkes av klatreplanter. Nå står de tomme. Bare bautaformede grønne trær stikker innimellom opp med matematisk presisjon.

Like bak troner en vindmølle så dominerende at en nesten begynner å lure på om det er Rotterdam, ikke Potsdam en har funnet fram til.

På høyden, ved siden av det stolte slottet, står forseggjorte smijernsporter i grønt og gull. Det er tydelig at dette ikke ble laget for Jørgen Hattemaker. Hyggelig at det først og fremst er han som har glede av dem i dag, da.

Lenger borte i parken ligger Det kinesiske tehus, nesten som en lekestue. Inspirert av orienten, men statuenes ansikter på huset fasade bærer europeiske trekk. Hårpryden er likevel hentet fra det fjerne Østen, ihvertfall slik den gamle keiser og co. så dem for seg.

Og lengst borte i parken ligger den naturlige endestoppen for en rolig søndags spasertur: Neues Palais. Bygget i andre halvdel av 1700-tallet for å feire slutten på sjuårskrigen mellom Preussen og Østerrike.

Kanskje på tide å feire en fredelig dag med et bedre måltid på et eller annet egnet spisested?