Rolig retur fra Trinidad

Det lille mørke venterommet på Trinidad busstasjon var trekvart fullt. En vifte i hjørnet bidro mer til støynivået enn til å bedre lufta. Tre av de fire radene med sammensveisede plaststoler sto vendt mot den lille TVen like innenfor døra. Skingrende lyder fra en cubansk såpeopera blandet seg med støyen fra viften og de mumlende stemmene til ryggsekkturistene som ventet på ettermiddagsekspressen til Havanna.

Langbukse og langermet skjorte syntes å være feil plagg. Og hvorfor i all verden hadde jeg lagt en genser lett tilgjengelig i den lille sekken jeg reiste med?

Etter noe grubling hadde jeg valgt buss tilbake fra Trinidad. Høyhastighetsferden dit i en minibuss hadde ikke gitt mersmak. Samtidig var ankomsten til Havanna med buss litt mindre praktisk. Men forhåpentligvis mer behagelig.

Så å si presis til oppsatt tid åpnet dørene til den blå og hvite bussen seg, og vi som skulle ta plass leverte fra oss de håndskriblede papirlappene som utgjorde billettene. Mørke seter i plysj tok vel imot. Veggene var fremdeles dekket av fabrikkplas, selv om det tydeligvis var noen år siden bussen hadde forlatt produksjonsbåndet. Sotete vinduer slapp passelig mengde lys inn. Airconditioning-apparatene fungerte glitrende, og bekreftet omtalen av bussene i reiseguiden – og som var årsaken til de varme plaggene jeg hadde tatt på og med. Av og til er jeg glad for at jeg anskaffer slike bøker i forkant av reiser 🙂

Noen minutter over tre humpet vi nedover de smale gatene brolagt med runde steiner, på vei ut av det historiske sentrum og bort fra en vakker by. Etter kort tid forlot vi Trinidads slitte og hullete gater. Det ble stadig færre av de slitne husene som dannet det egentlige Trinidad, det Trinidad vi tilreisende i liten grad forviller oss ut i.

Veien nordvestover følger det karibiske hav et langt stykke. Denne ettermiddagen dasket det bare noen lette bølger mot land. Sandstrendene lå spredd ujevnt langs kysten, og naturlig nok var det her menneskene hadde samlet seg. Tydeligvis hadde de kommet seg hit med doninger som neppe hadde passert noen EU-kontroll i Europa. En av bussene som stod parkert langs veien manglet helt tak, og de fleste vinduene så ut til forlengst å ha reist sin kos. Men den var i bruk. Bare fordi noe ikke er helt i orden er da ingen grunn til å slutte å bruke det.

Den store turbussen jeg satt i snodde seg lett langs de smale veiene. Dette var en helt annen virkelighet enn den jeg kom hit i. Nesten som å sveve i en boble atskilt fra virkeligheten utenfor. Noe vi på sett og vis også var. Mens vi rike utlendinger suste avgårde i god fart og høy komfort, beveget landets beboere seg stort sett veldig rolig langs de selvsamme veiene. Til fots, med heste- eller eselkjerre eller i skranglete gamle amerikanere eller sovjetiske doninger av ulik størrelse. Viazul er behagelig, men ikke en måte å komme i kontakt med den jevne cubaner.

Etter en drøy time nådde vi Ambuila og veien dreide innover i landet. Heldigvis fulgte vi etter. Det kuperte landskapet ble etter hvert roligere, veiene rettere og farten noe høyere.

Halvannen time etter avreise rullet vi inn i Cienfuegos, en by jeg bare hadde sneiet på vei mot Trinidad. Fra mitt lille utkikkspunkt i bussvinduet syntes store deler av byen ikke spesielt trivelig. Stygge høye bygninger i grå betong og brede ødelagte veier. Lite grønt og mye skitt. Førsteinntrykket var ikke noe som ga meg lyst til å hoppe av bussen for å ta byen nærmere i øyesyn.

Men innover mot sentrum forandret Cienfuegos karakter. Brede, lyse og vakkert beplantede avenyer med et yrende folkeliv. Elegante herskapelige bygninger i cubansk forfall omkranset de brede veiene. Det samme kaotiske og sjarmerende trafikkbildet som Havanna kunne by på, bare i et noe mindre format. En jernbanelinje krysset gjennom sentrum, men det var ikke noe tog å se.

I det vi rullet inn på byens busstasjon fikk jeg øye på noe kjent. En ikke helt ny Hyundai minibuss sto parkert ved siden av busslomma vi rullet inn i. Og ved minibussens side sto sjåføren som hadde tatt meg hastig og trygt til Trinidad. Her var han oppslukt i en heftig diskusjon med andre sjåfører.

Bare få minutters pause fulgte før vi atter rullet videre, bort fra Cienfuegos og nedover mot den karibiske kysten igjen. Her tråklet bussen seg langs smale veier og gjennom pittoreske småbyer, hvor vi kunne følge dagliglivet fra bussvinduet. Klesvask blafret lett i vinden, eldre satt i fortrolig samtale eller tankefulle ved et sjakkbrett. I en litt større by var det rigget til fest. En stor folkemengde hadde samlet seg ved en scene som var bygget for anledningen. Her svingte de seg til smektende rytmer og toner som fylte luften og trengte inn i den trygge «boblen» vi befant oss i.

Men vi måtte videre. Det turkisblå karibiske havet så endeløst ut. Bare en sjelden gang duppet et skip i det fjerne. Ellers var det bare fuglene som lekte seg med bølgene. Sandstrendene var det slutt på.

I det vi kjørte inn i provinsen Matanzas forlot vi kysten. Landskapet ble tørrere, plantelivet mer hardført og fuglene som svevde over oss mer robuste. Etter en stund gled vi inn på motorveien Autopista, hovedveien som deler Cuba i to på langs. Langs denne brede veien var landskapet ensformig og flatt. Enkelte plantasjer lå spredd utover, men først og fremst var omgivelsene preget av kratt og busker.

Autopista var like lett trafikert denne ettermiddagen som på ferden til Trinidad. En og annen doning hadde funnet veien hit, men de kunne i perioder være temmelig få og langt imellom. En fordel for oss siden vi kunne dra nytte av jevn og høy hastighet og oversiktlige trafikkforhold.

Vi stanset ved en av de få rasteplassene langs veien. Her var det mulig å kjøpe seg litt å bite i og noe drikke. I tillegg til en rimelig solid souvenirsjappe. Jeg innbiller meg at målgruppen neppe er den jevne cubaner… Uansett gjorde det godt å strekke på beina og ta det flate landskapet og den uendelige veien nærmere i øyesyn.

Havanna begynte å ta form etter vel seks timers reise. Kvelden hadde falt på og lysene fra byen blinket i det fjerne. Himmelen som hadde vært så og si helbå dagen lang begynte å samle tunge regnskyer, og i det vi svingte av Autopista inn mot byen begynte dråpene å falle.

Til å begynne med lette duskregndråper, men stadig tyngre og tettere etter hvert som minuttene svant. Da vi svingte inn på Viazuls stasjon utenfor Havanna åpnet slusene seg helt. Det dundret som torden i bølgeblikktaket på stasjonen. Lysten til å bevege seg ut i nattmørket var liten. En drosjesjåfør overtalte meg likevel til en spurt ut til sin ventende Lada. En velholdt bil tok imot en klissende bløt nordboer. Knappe 30 sekunder utendørs var nok til å dynke meg helt. Jeg kunne like gjerne svømt fra Trinidad.

Mens vi rullet gjennom Havannas mørke kveldsgater fyltes de av vann og ble omdannet til grunne fossende elver. Farten ble senket enda mere, og sjåføren og jeg hadde en halvtimes kjøretur i hyggelig samtale. Han fortalte om sin familie og sitt dagligliv, om en sønn og en datter som studerte, om sine drømmer om framtiden og om håpet for en lettere hverdag. Det var nesten med vemod jeg steg ut av den hvite bilen og ringte på døren til mitt hjem i Havanna i Neptuno 521.